I dag markeres en blågul 1. mai. Solidaritet med det ukrainske folk! Ukrainske flyktninger kommer til Norge. Vi skal ta vel imot dem. Folk lir og dør i en ny krig, påført av et stort naboland, verdens desidert største i utstrekning, Russland.

Frihet til å styre i eget land skal gjelde. Også for stater nært opptil store mektige naboland. I det gamle Palestina fins en okkupant-nasjon og et fattig fordrevet og undertrykt folk. I dag blir det hult når lederne for staten Israel er blant dem som framsnakker retten til å styre i eget land under Ukraina-krigen, når vi vet hvordan de nekter palestinerne den samme retten ved si stuedør. Er en palestinsk frihetskjemper med et våpen en terrorist, mens en ukrainsk ikke er en terrorist? Vestens terrorlister ligner noen ganger mer en liste over politiske motstandere.

USA vil fengsle det fri ords forkjemper Julian Assange, for spionasje fordi han avslørte amerikanske krigsforbrytelser. I dag blir den norske utenriksministeren bedt om å ta telefonen til sin britiske kollega og be om at Assange ikke blir utlevert til USA. Så langt er denne telefonen ikke tatt.

Vestens behov for dobbeltmoral i krig og konflikt er slående!

Saudi-Arabia får selge olje fritt – samtidig som landet kriger og dreper sivilbefolkning i Jemen. En jemenitt og en ukrainer er begge mennesker. Det forventes å dø 150.000 sivile i Jemen, ifølge FNs tall, denne våren, på grunn av krigen.

Eksemplene er så mange. Vesten skulle innføre demokrati i Afghanistan, med våpen. 20 år med krig sådde tistler. Vesten skulle støtte demokratiske krefter i Libya. Norske bombefly bomba Gaddafi dit pepper’n gror. Det var ingen krig, ifølge norske myndigheter. I dag er Libya, et for få år siden moderne land, men leda av en brutal aristokratisk general, en libyer, ikke et demokrati, men et mafiøst anarki.

Alle som forsvarer Ukraina bør avvise et fast amerikansk militært nærvær i Norge, der amerikansk lov skal gjelde på disse basene. Stortinget skal stemme over dette i vår. Hva skal vi med vår frihet, dersom vi frivillig gjør landet vårt til en nord-front for et aggressivt USA?

I dag roper nye politiske parti her i landet om at vi må gå inn i EU, som følge av krigen i Ukraina. Som om det å oppgi mer av vår egen nasjonale suverenitet, skal sikre oss mot et overgrep fra et land som – det må vi minne oss sjøl på – aldri har angrepet Norge.

Kristofer Uppdal levde under første verdenskrig, det store menneskeslaktet som drepte de unge europeiske menn. Russland, Tyskland, Frankrike og England ofra sine sønner. For hva? For en endeløs skyttergravskrig. Bare våpenprodusentene tjente på det, da som nå, de som bar våpnene ble krøplinger, om de overlevde. Uppdal skreiv om første verdenskrig, de som ofra livet for de store Herrers oppgjør. Tsarene, kongene, kapitalistene. Diktene i 1918 var ubehagelige.

Uppdal var opptatt av nasjonal sjølråderett. Han hadde opplevd at Norge berga unna en nabolandskrig med Sverige da vi endelig fikk vår frihet i 1905. Det kunne lett gått annerledes. Men heldigvis besinna den svenske statens ledere seg da Norge krevde å bli et eget land etter nesten 500 år underlagt våre store naboer Danmark og Sverige.

Den svenske arbeiderklassen var delaktig i at den svenske staten lot være å gå til krig. Svenske arbeidere trua med å nekte å delta i en hær som skulle angripe Norge. Her i landet lå våre soldater klare som grensevakter for å forsvare retten til å få eget flagg. Av og til oppstår nye stater. Kongeriket Norge oppsto i nyere tid i 1905. Ikke alle mente det var nødvendig for Europa å få enda en liten ny nasjon.

Tsarveldet i Russland hadde undertrykt mange folkegrupper i Russlands randstater. I Russland tok bolsjevikene makta i 1917, det leda til en lang borgerkrig, og delvis kriger med nabolanda. Men noen naboer som Finland, fikk sin frihet. Uppdal pekte på at flere enn Finland burde få den retten. Dessuten kritiserte han mangelen på demokrati i den nye arbeiderstaten. Sovjet-staten lot Ukraina og andre nasjoner i utkanten av det gamle tsarveldet, få selvstendighet, som en del av unionen av sovjetrepublikker USSR riktig nok, i 1922. I dag anklager Putin den daværende lederen Lenin, for at han lot det skje.

Nok historie. Noen trur i dag at mer krig kan løse konflikten i Ukraina. At en NATO-festing i Kyiv skal skape fred. At den nasjonale sjølråderetten i Ukraina må grunnes på et NATO som vil strekke seg så langt øst som mulig. Spørsmåla vi står overfor nå er mange, og vi kjenner ikke svara. De kommer i framtida.

NATO er i dag i realiteten i krig allerede, hevder noen. Med de stadig større leveransene av stadig tyngre våpen til Ukraina. I dag sender NATO-land våpen som for to måneder siden var uaktuelle å sende. Å produsere moderne krigsmateriell er viktig norsk industri. Ukraina ber om enda flere NATO-våpen, helst ville de hatt vesten med i krigen. Noen snakker om fare for en tredje verdenskrig.

I det fredelige Norge har vesle Steinkjer blitt terrorbomba én gang, i år er det 82 år sida. Mor mi var seks år den gang. Vi må bare be om at utviklinga går riktig veg. At det ikke skal skje igjen.

I dag har denne byen fått forsvarsministeren her i landet. Det er et tungt verv, i tunge tider.

Løgna er – er det sagt – alle krigers mor. Løgna i en krig lever dessverre godt – og på begge sider. I krigen dør soldaten og sannheten alltid. I dag også stadig flere uskyldige sivile, på grunn av våpnenes karakter.

Enda om han seinere forsvarte små folks rett til å kjempe for sin frihet med våpen, skreiv den unge, idealistiske Kristofer Uppdal dette om krig, i et innlegg i ei av Steinkjer-Avisene i 1901, 23 år gammel.

Et pasifistisk innlegg:

«Hvor er frihet og brorskap må man spørre, når landene står som glupske hunder og syner hverandre tenner? Hvor er freden som det prates om, når landene ruster seg mot hverandre? Og dog slår militarismens forsvarere om seg med den blinde løgn at militarismen er til for å hevde folkets frihet. Frihet? Kan krigen la retten og friheten seire?»

Og Uppdal fortsatte: «Ungdommer! La vårt må bli: Ingen krig! Vekk med militarismen!

Det er ikke for at landene og landenes grenser skal være som de er at krigen må vekk. I så måte vil det nok skje forandringer allikevel, uten krig. For intet er evig. Men det er fordi krig er en skygge av fortids natt, en skygge av neverettens tid. Derfor må vi ha den vekk.»