Gå til sidens hovedinnhold

Sykepleierstudenten Tiril (23) har levd isolert på ettromshybel i ett år.

Det er kjempeviktig for henne å være en god sykepleier.

For å ikke risikere å bringe koronasmitte til utsatte pasientgrupper, har hun holdt seg hjemme siden pandemien startet.

Dagene er så like nå at de bare går inn i hverandre. Det følels ut som det har gått tre uker og et år samtidig.

Det verste er frihetsberøvelsen. Jeg skjønner at det må være sånn. Det er bare så sykt tungt. Og ikke minst ensomt.

Noen måneder inn i nedsteningen utviklet Tiril alvorlige symptomer på utmattelse.

Med hodepine fem-seks dager i uken, hjertebank og et enormt søvnbehov, hadde hun smerter i ryggen, i nakken og en konstant sykdomsfølelse.

Samtidig nærmet den siste aller siste obligatiriske praksisperioden seg: Ti uker på Ullevål sykehus som hun måtte gjennomføre for å kunne kalle seg sykepleier.

Tiril visste hun måtte samle krefter til det. Men det føltes umulig.

Sykepleierstudenten Tiril (23) har levd isolert på ettromshybel i ett år: – Sykt ensomt

Å flytte fra kollektiv til alenehybel rett før pandemien skulle bli et mareitt for Tiril Leggett. I november tok meningsløsheten overhånd og hun ble selv syk. – Jeg føler noen har bedt meg om å løpe et maraton. Det har jeg gjort. Også har de sagt «Nå kan du bare fortsette å løpe til vi sier ifra».

For abonnenter