Det er sønnen til Evy Kasseth Røsten-Haga fra Malm, som med egne øyne så gammeltårnet i gruva forsvinne for flere år siden, som spiller unge Anton. Velte Røsten Granås, heter han. Det var mora hans, Evy som hadde ideen til gruveteateret i Malm. Hun ville ikke at 100 års historie skulle bli glemt, fordi om 100 år gamle bygninger ble revet. Hun spiller Antons mor.
For 12 år siden skrev Rasmus Rhode «Eplene i Messehagen» på oppfordring fra Evy. Stykket handler mye om redselen for å ta nye grep. 15 år gamle Anton (Vetle Røsten Granås) er ikke der. Han skal ikke bli gruvearbeider. Han vil bli kunstner, og det sier han. Også til sin far. Men han sier ikke at han tar sangtimer. Når faren får høre det, knuser han platene hans. «Du kan ikke gå bak min rygg å synge opera i Latterlia. Opera er ikke noe for en arbeidskar», sier kommunist-faren hans.
Unge Anton (Vetle) – og gamle Anton (Ståle Bjørnhaug) får fram sårheten, skuffelsen og bitterheten bedre enn noen gang. Livet hans ble ikke som han ønsket og håpet – og det føler også vi, så godt.
Godt ble heller ikke ingeniørdatter Kates liv. «Jeg har lyst til å anmelde foreldrene mine – for å ha flyttet hit», sier Kate (Rebekka C. Opdal), som mobbes mye av «bermen» i Malm.
Når man har sett stykket før, sitter man med en følelse av at noen replikker er borte. Og andre har kommet til. Man stusser av og til; hva skjedde nå? Men som regissør Paul Ottar Haga sier; i spelsammenheng må man forandre for å bevare.
Og det har han lyktes med, Haga, som hevder «Eplene i Messehagen» er en av de beste teatertekster som er skrevet i Norge i nyere tid.
Vi lar oss nok en gang imponere over skildringen av hvordan livet kunne være i et gruvesamfunn på 60-tallet – på godt og vondt. Og ikke minst over skuespillerne, både de proffe og amatørene. Denne forestillingen er så bra! Og historisk viktig. Musikken, sangene, rammen og alle som bidrar for å gjøre et av landets beste friluftsteater mulig, fortjener ros, hederlig omtale og mer til.