Media sin dekning av «incels» preges ofte av å være sensasjonspreget og at vi har med menn som er tikkende bomber for sine omgivelser og er fulle av kvinnehat. Begrepet «incel» refererer til menn som ifølge seg selv ikke har tilgang til sex, eller kan skaffe seg partner og barn. I en sak 22. september i fjor høst falt også Trønder-Avisa for dette grepet.

Det er ikke uten grunn at en gruppe med menn stort sett blir generalisert til dette, da enkeltpersoner som har utført terror kan knyttes til ulike incelsfora på nettet og at andre voldshandlinger har funnet støtte og inspirasjon i slike nettsamfunn. Men denne gruppen med menn utgjør først og fremst en fare for seg selv, der tilbudet om hjelp og behandling er en mangelvare, og de i stor grad er overlatt til seg selv.

31. januar lanserte Reform en rapport om ensomhet og helse blant norske «incels» og den ga oss en verdifull innsikt i livene til flere norske menn. Disse livene er fortellinger om ensomhet, utenforskap, spiseforstyrrelser og rigide kjønnsroller.

Det som går igjen er opplevelsen av en tung hverdag som preges av ensomhet og psykiske plager. De har få eller ingen de kan snakke fortrolig med, og det er ofte en mangel på en arena hvor de kan snakke reflektert og løsningsorientert om egen kropp, seksualitet, følelser og egen psykisk helse. Incelforaen tilbyr sjelden dette, men det blir en arena hvor de i det minste kan møte og snakke med likesinnede. For det kommunale helsetilbudet er de ofte for syke og i spesialisthelsetjenesten er de igjen for friske. De opplever at de faller mellom to stoler.

Og det er de som søker hjelp, andre søker ikke hjelp på grunn av rigide kjønnsroller og et meget smalt begrep om hva maskulinitet innebærer, de vil ikke være til byrde for venner, familie og samfunnet rundt seg. Vi er derfor nødt til å se på hvordan det kommunale helsetilbudet er i stand til å møte disse guttene og mennene på disse områdene. Det gjelder både skole, jobb og andre arenaer. «Gutta – hvordan har dere det egentlig?» Vi trenger sunne og trygge rom for gutter og menn.

Vi blir også kjent med at flere menn utvikler spise- og kroppsbildeforstyrrelser. Bakgrunnen for dette er ofte at de identifiserer seg selv som «taperne» på sjekkemarkedet. De mener selv at de har lav verdi blant kvinner og de vil alltid være de som ikke blir valgt som partner. De er enten for korte, fattige, skalla, tykke eller for stygge til å kunne konkurrere på «markedet». For å stige i gradene på markedet blir de derfor nødt til å ta noen drastiske grep. Som stort fokus på styrketrening, kosthold, og hos noen, kosmetiske inngrep.

Negativt kroppsbilde og stort utseendefokus preger derfor ofte hverdagen deres. Andre igjen har resignert og innfunnet seg med at de aldri vil klare å finne en intim relasjon. Som et steg i riktig retning må vi bli flinkere til å snakke med gutter om spise- og kroppsbildeforstyrrelser, samt gjøre noe med den økende markedstankegangen, vi må utvikle et mer humant språk om relasjoner og menneskelig kontakt.

«Incels» bør og må ikke reduseres til de noen få som radikaliseres og utøver enten terror eller voldshandlinger (de dét gjelder må møtes med egnede midler for å hindre skader og død). En slik tankegang vil ikke hjelpe, men derimot bidra til at disse mennene holder fast i det miljøet de er en del av, gjør de ikke i stand til å distansere å se sin egen situasjon fra andre synspunkt og det kan være med på å øke rekrutteringen til slike «incelfora».

Vi trenger derfor en offentlig diskusjon om de substansielle utfordringene som kroppspress, utenforskap, mangel på fellesskap og psykiske helseutfordringer kan føre til.