(Trønderdebatt)

Hjertet har hoppa opp i halsen. Der det slett ikke hører hjemme. Hjertet skal brukes til utvikling av gode og trygge lokalsamfunn. Der vi lever og bor, i både bygd og by. Forslagene fra Steinkjer kommunes administrasjon for å løse de økonomiske utfordringene gjør vondt. Så vondt at jeg sliter med å få hjertet ned til der det skal være.

Vi har livskraftige bygder og lokalsamfunn i Steinkjer. Skolene våre er hjertet i bygdene, det som gjør at pulsen slår. Med hjertet på plass er vi både motiverte og gode på å utvikle våre lokalsamfunn. Kjære kommunedirektør; uten hjertet er vi ikke livskraftige.

For å utvikle Steinkjer trenger vi mange sterke lokalsamfunn med engasjerte innbyggere som bidrar til å gjøre det best mulig å bo og leve for folk i alle aldre. Vi trenger også livskraftige bygder som legger grunnlaget for utvikling av viktige arbeidsplasser i landbruket og annen næring i hele kommunen. For å møte framtida på en bærekraftig måte, trenger vi alle på laget.

I kommunedirektørens orientering på kommunedelsmøtene ble det pekt på at vi skal gå fra servicekommune til samskapingskommune. Innbyggerne må i enda større grad delta i utvikling av kommunen vår og sammen bidra til å løse fellesskapets oppgaver. Samskaping skjer når vi går sammen for å definere problemer og utvikle nye og bedre løsninger.

Ifølge forskere ved Universitet i Oslo er det ikke samskaping når kommunen sender nesten ferdige løsninger på høring og involverer innbyggerne i forprogrammerte prosesser. De peker også på medvirkningstretthet. En tretthet som oppstår når innbyggerne involveres uten at det gir resultater og når det er lav utnyttelse av innbyggernes ressurser. Sammen må vi sikre at Steinkjer2025 ikke går i den fella, men viser en utviklingsretning vi tror på og der vi lykkes med samskapingskommunen.

For å lykkes med samskaping er det helt nødvendig at mange deltar og at aktiviteten skjer nært folk. Jeg tror det er sammenheng med hvor mange fotball-lag, foreldregrupper eller bygdelag vi har og hvor mye dugnadsinnsats vi får utløst. Nettopp fordi frivillig innsats i lengden må bygge på engasjement for det du har kjært. For laget, for lokalsamfunnet, for naboen eller bestemor.

Jo nærmere ditt hjerte, jo større sjans for at du er med. Tenk hvor stor arbeidslyst som utløses hver gang det skal bygges et klubbhus, lages en trimsti eller kjøres en teateroppsetting nært deg. Denne uka er Steinkjer i festivalmodus. Steinkjerfestivalen er et meget godt eksempel der by og bygd går hånd i hånd. Idrettslag og andre organisasjoner i hele kommunen sørger for nok frivillig arbeidskraft. Min påstand er at færre barneskoler betyr mindre hender i arbeid og samtidig et mye dårligere utgangspunkt for å få flere på laget.

I min egen bygd opplever vi for tida ei utrolig utvikling. Stor innflytting av ungdom og unge familier, etterspørsel etter hus og gode tomter, mangel på plasser i barnehagen, økende elevtall på skolen, stor og økende aktivitet i mange lag og organisasjoner og et sterkt næringsliv og landbruk. Det er fantastisk å oppleve den entusiasmen som legges for dagen.

I Stod er det en godt utviklet tradisjon å samarbeide med kommunen for å utvikle tilbudet til innbyggerne. Over mange år har bygdefolket bygd eldresenter, tilrettelagt idrett- og uteområder for skole og barnehage, bygd barnehage, idrettshall, skolekjøkken, teatersal og håndtverksrom. I samarbeid mellom kommune, barnehage og frivillighet er det også igangsatt flere gode prosjekter for inkludering og fellesskap. Dette er samskaping! Men denne modellen virker ikke uten at selve hjertet, barneskolen, er på plass.

Jeg har tro på framtida for bygdenes by. Steinkjer har det beste utgangspunkt for å være en innovativ småby med sterke bygder rundt. Da trenger vi barneskolene som er igjen i bygdene.

Mitt hjerte er på tur til å finne plassen sin igjen. Alltid i mitt lokalsamfunn med de modige og hyggeligste folka, klar for fortsatt utvikling av bygda mi. Og jeg er ikke alene!