Denne uken utlyste Steinkjer kommune tre faste stillinger som helsefagarbeidere på henholdsvis 70,64 og 60 prosent. Ingen heltidsstillinger med andre ord. Kommentarfeltet svarte med at dette er håpløst. Og der er det.

Mangelen på heltidsstillinger i helsevesenet er et kjempeproblem. I 2020 skrev Trønder-Avisa at Steinkjer kommune da hadde over 2.000 ansatte, og 80 prosent av dem er kvinner, men fåtallet hadde da heltidsjobb. 31,5 prosent av mennene jobbet da deltid, og 57,7 prosent av kvinnene gjorde det samme. Kommunen sa da at de jobbet hardt for at flere stillinger skulle bli heltidsstillinger, og nå sier de at de har gjort sitt for at de utlyste stillingene skal bli hundre prosentstillinger. Flere som allerede jobber i denne avdelingen har fått tilbud om økt stillingsprosent, opp til hundre prosent, og nå er det restene igjen med tre deltidsstillinger.

Det er godt nytt for de som allerede er i jobb, men dårlig nytt for andre som søker seg til disse jobbene og helsesektoren. Det betyr nemlig at nyutdannede som ikke allerede er i arbeid ender opp med å kun ha mulighet til å søke deltidsjobb. Dersom de likevel velger å søke og får jobben, er runddansen i gang. For neste gang det er behov for folk, skal da de som har deltidsstillinger få tilbud om å øke sine stillinger, og deltidsrestene blir utlyst.

Mangelen på folk som velger helseutdanning er stor. Og dette gjør det ikke bedre. Deltidsjobb er et ønske for noen, men det er nok få nyutdannede som ønsker å få dårligere muligheter for boligkjøp og generelt stå svakere stilt i et samfunn hvor det koster stadig mer å leve. Å ha dårligere lønn og færre muligheter enn andre, frister nok verken unge menn eller kvinner til å velge helseutdanning på videregående skole og høyere utdanning.

Deltid er også et onde for pasientene, ifølge Norsk Sykepleierforbund. Kontinuitet, friskere ansatte og færre ansatte å forholde seg til gir pasientene og pleietrengende bedre tjenester, sier fagforbundet. Det er lett å si seg enig i mye av det. Mange som har behov for den type kompetanse og hjelp er i sårbare faser av livet, og å da måtte forholde seg til flere ulike personer enn nødvendig, er trolig ikke noe å trakte etter.

Kommunen, helsesektoren og politikerne har en stor utfordring i å løse dette, og den må de ta. Det er på tide å legge stillingskabalen på nytt.