Da undertegnede flyttet fra Steinkjer etter fullført videregående på slutten av 90-tallet, var byen svært langt unna å være Åpen, lys og glad. Kanskje ikke så rart, for 90-tallet herjet virkelig med Steinkjer. Etter nedleggelsene av meieriet og Steinkjersannan, samt nedbemanninger både her og der, var det noe i nærheten av en depresjon som lå over byen og kommunen. Det var rett og slett litt «tungt og tussig», slik jeg husker det, og svært få av mine jevnaldringer så på Steinkjer som et blivende sted. Ikke engang verdens nordligste McDonald's hjalp!

Dette kan naturligvis ha vært et utslag av ungdommers tendens til å se ned på sitt eget hjemsted til fordel for den store verden utenfor, men det var nok en ganske korrekt observasjon av situasjonen i Bygdenes By anno 1998.

Det er derfor utrolig å se hvor Steinkjer by og Steinkjer kommune er i dag, 22 år senere. Hvis de av oss som flyttet ut den gangen først hadde vendt hjem i dag, ville vi fått sjokk, for det er virkelig en helt annen by. Jeg vil våge den påstanden at det knapt nok er noen småby i Norge som har gått gjennom en større forandring de siste 15 årene: Massiv leilighetsutbygging, ny E6, store, nye boligfelt med panoramautsikt, et gigantisk kjøpesenter, mange nye skoler og barnehager, en diger idrettshall, InnoCamp og helse- og beredskapshus. Til sammen snakker vi byggeprosjekter for flere milliarder, og de har til sammen endret Steinkjers framtoning totalt.

Bygninger endrer imidlertid ikke innbyggernes og andres holdninger til et sted alene – det trengs også endring av holdninger. Det hjelper ikke med all verdens flotte, nye bygninger hvis de som bruker dem og bor der ikke trives. Her er min påstand at byjubileet i 2007 ble det store vendepunktet. Plutselig var steinkjerbyggen stolte av byen sin igjen, og den tidvis utskjelte gjenreisningsarkitekturen fikk sakte, men sikkert sin oppreisning. Samtidig var Steinkjerfestivalen under oppbygging, og da festivalen i 2010 flyttet ned til sentrumskjernen, var suksessen et faktum. Festivalen har det siste tiåret bygd stolthet, tilhørighet og vært viktig for Steinkjers omdømme. Ikke et vondt ord om verken Risrock eller torgfesten under martnan, men Steinkjerfestivalen løftet lista for musikkopplevelser mange hakk.

Oppå byggeboom, fornyet optimisme og framveksten av Steinkjer som arrangementsby, kom den mye omtalte og omdiskuterte fylkessammenslåingen og gjorde byen til administrasjonssted – ikke bare for Nord-Trøndelag, men for hele Trøndelag. Det er en status som forplikter, men som også gir muligheter. I vår har vi sett resultatet av tre arkitektfirmaers visjoner for utviklingen av Steinkjer (se bildet til høyre). Det er flotte og spenstige planer, og selv om noe av det trolig er urealistisk, er det mange ideer her som vi håper og tror blir med i den videre byplanleggingen.

steinkjer har også noen naturgitte forutsetninger som vi må ta med i regnskapet: flotte naturområder som innbyr til både friluftsliv og jakt, store og frodige landbruksarealer, rike fiskemuligheter både i fjord, elver og innsjøer, i tillegg til at selve byen ligger flott til med et naturlig amfi av boligområder rundt. Vi har til og med en egen skog midt i byen, og ei bystrand med palmer!

Kort sagt – det aller meste ligger til rette for at Steinkjer skal lykkes og utvikle seg videre. Men hvorfor da dette snakket om utfordringer i tittelen på denne kommentaren? Det skyldes rett og slett at vi må være realistiske nok til å se at himmelen over fylkeshovedstaden langt fra er skyfri. Det handler både om nasjonale utviklingstrekk, regional maktkamp og lokale utfordringer.

Kommuneøkonomien har vært stram i flere år, men nå begynner det virkelig å røyne på, og det er all grunn til å tro at høstens budsjettarbeid på rådhuset er usedvanlig krevende. Veksten i utbetalinger til sosialhjelp i Steinkjer er skremmende, og vitner om at mange sliter tungt. Samtidig er det ventelister på institusjonsplasser både for eldre og personer med funksjonsnedsettelser, og kapasiteten i barnevernet er sprengt, som Steinkjer-Avisa skrev om i forrige uke. Steinkjer har også en høyere andel uføre og personer helt eller delvis utenfor arbeidslivet enn landssnittet.

Det er fristende og nærliggende å tenke at vi må sette videre satsinger og byutvikling på vent inntil vi har fått styrket eldreomsorgen, fått flere over i arbeid, fått hjulpet flere fattige familier og drevet mer forebyggende arbeid blant barn og unge, for å nevne noe. Men det kan vi ikke. Den som ikke utvikler seg, står stille - og hvis det er én ting Steinkjer i dagens situasjon ikke kan tillate seg å gjøre, så er det å stå stille.

Steinkjer er rett og slett nødt til å klare begge deler. For hvis byen og kommunen ikke utvikler seg og ikke fremstår som et attraktivt sted å bo, jobbe og investere, kan mye av det som er skapt gjennom de siste årene velte. Hvis arbeidsplasser og innbyggere forsvinner, blir det i neste omgang enda mindre ressurser å bruke på eldre, fattige og barn og unge. Investeringer og bygge-/utviklingsprosjekter gir også arbeidsplasser og ringvirkninger for øvrig næringsliv.

Så hvordan skal Steinkjer klare begge deler? Det finnes ingen «quick-fix», men løsningen ligger trolig i en kombinasjon av flere ting. På det nasjonale plan handler det om at kommuneøkonomien må styrkes, regionalt handler det om tydelighet på at Steinkjer skal være adminstrasjonssted også i fortsettelsen, og lokalt handler det om å bekjempe alle typer utenforskap, styrke gründerskap for å skape nye jobber, jobbe enda mer forebyggende og skape bolyst i hele kommunen. Man må rett og slett bruke penger for i neste omgang å spare penger, skape økte inntekter og gi mennesker en bedre hverdag.

Mye av dette handler om bevisste valg blant de som styrer på alle nivåer, og det er lett å tenke at «dette har ikke jeg noen påvirkning på». Da er det på sin plass å minne om at det er vi som innbyggere som bestemmer hvem som styrer. Hver enkelt av oss har en stemmerett som gir oss innflytelse over utviklingen, både nasjonalt og lokalt.

Dessuten er det ikke bare kommunens ansvar å skape et bedre samfunn. Hvert enkelt av oss må bidra etter evne. Vi har allerede et stort apparat av frivillige i Steinkjer som gjør en stor innsats på mange arenaer – all ære til dem. I tillegg kan de fleste av oss sikkert bli bedre på å inkludere og få andre til å føle at de er på innsida i stedet for utenfor. Et vennlig smil, en invitasjon til en tur eller en kopp kaffe med noen som du ikke kjenner så godt, men som du kanskje vet er litt ensom, kan gjøre en forskjell.

Ingen redder verden alene, men «sammen så veie vi flere tonn».