(Trønderdebatt)

Det blir ikke bra politisk styring når ingen sier rett ut hvordan det egentlig står til. Resultatet blir forvirrede og desillusjonerte velgere, i ei tid da vi sårt hadde trengt det motsatte.

Jeg tilhører de som hevder at hva du mener i stor grad avhenger av hvor du står. Selvsagt har personlige overbevisninger noe å si – og de kan rett så ofte gå rett på tvers av hva «flokken» du tilhører skulle tilsi – men i det store og det hele er det ofte et sammenfall mellom hvor og hva du er, og hva du mener. Det er verken merkelig eller tilfeldig at Ap-politikere fra Hitra og Frøya kritiserer regjeringens grunnrenteskatt, at Høyre-folk i tradisjonelt røde Trondheim fremstår som mer moderate enn Kjell Magne Bondevik, eller at Rødt-representanter fra Rogaland har kritiske bemerkninger til historieskrivingen som omkranser Stiklestad nasjonale kultursenter.

På samme vis er det slett ikke overraskende at Steinkjer-ordfører Anne Berit Lein (Sp) i lang tid har bygget et helt politisk budskap rundt løftene om å ikke legge ned en eneste skole i Steinkjer. Skolenedleggelser er i den aller øverste divisjonen av symboler på sentralisering av offentlige tjenester, og avfolking av bygder. Å skulle gå inn for noe slikt kjennes i utgangspunktet utenkelig for de fleste lokalpolitikere, uavhengig av parti.

Resultatet er en naturlig, men likevel ganske uheldig dynamikk i svært mange kommunestyrer, der kommunedirektøren og administrasjonen ser seg nødt til å ta i bruk sterke ord for å få på plass en økonomisk realitetsorientering – eller i innherredsbyenes tilfelle, kriseforståelse – mens politikerne ender opp med administrasjonen som sin motpart.

Som et resultat av dette fenomenet, har mye av den viktigste politiske debatten i Steinkjer over lengre tid egentlig foregått mellom den politiske posisjonen og egen administrasjon. Det har nærmest vært en aggressiv tone i de bryske avvisningene som har kommet, når kommuneadministrasjonen har foreslått nedlegging av skoler og institusjoner for å bøte på kommunens økonomiske utfordringer.

Dette er langt ifra noe unikt Steinkjer-fenomen. En av formannskapsmodellens svakheter i vår tid er at den kan bidra til å tilsløre hvem som egentlig har makt og ansvar, og ikke. Jeg kan ikke underbygge dette, men jeg sitter med et bestemt inntrykk av at dette er et større problem i dag enn for tjue-tretti år siden. Selv i storbyer som Trondheim har kommunedirektørens budsjettframlegg noen ganger vært akkompagnert av politikere (i posisjon) som uttaler seg som om kommunedirektøren er en politisk aktør som en må møte med samme skepsis som en politisk motstander.

Men en kommunedirektør er bare en administrativ leder og fagperson. Hun eller han har bare som jobb å etter beste evne, og på så faglig solid grunnlag som mulig, legge fram best mulig forslag for politikerne. Det er politikerne alene som både har ansvaret for hva de vedtar – og hvilke premisser de legger for kommunedirektørens videre arbeid.

Flertallets håndtering av skolestruktur i Steinkjer står dermed helt åpenbart til stryk. Det er noe oppsiktsvekkende amatørmessig over å så tydelig – og over tid – kommunisere til egne innbyggere at et tiltak er helt uaktuelt, for så å plutselig snu, og peke på at realitetene bare er slik, at en er nødt.

Likevel er det et vanlig fenomen i kommunepolitikken, dette. Og kanskje skyldes det delvis at få politikere og partier har interesse av å føre en ærlig debatt om kommuneøkonomi og befolkningsutvikling?

Tvert imot er det ofte slik at disse debattene følger et ganske forutsigbart mønster: Budskap først, politiske taktiske interesser deretter, og til slutt realiteter og vedtak.

Det politiske standpunktet og budskapet (i dette tilfellet, ingen skolenedleggelser) får definere virkelighetsbeskrivelsen (det er noen andre som vil tvinge fram skolenedleggelser), og etter hvert også virkelighetsforståelsen (det er ikke nødvendig med skolenedleggelser). Så, når det hele ikke kan skyves lenger fram i tid, kommer realitetene (det er visst nødvendig med skolenedleggelser likevel, vi har ikke noe valg), og vedtaket, som må unnskyldes (det er ytre omstendigheter som tvinger oss, krig i Europa og en trang økonomi).

Men krigen i Europa var jo like til stede i vår bevissthet i vår, da planene om ny skolestruktur i Steinkjer ble lagt i skuffen. Det som egentlig har endret seg, er muligheten til å danse rundt elefanten i rommet: Vi nærmer oss jul, og et budsjett må faktisk vedtas. Et som går opp.

Så er det én ting til som spiller inn: Hva partifeller nasjonalt foretar seg, og er tjent med. Hadde vi i dag hatt en Høyre-ledet regjering, ville Lein hatt et annet handlingsrom til å skylde på nasjonal politikk for situasjonen kommunene befinner seg i. Men Senterpartiet nasjonalt presenterer ikke lenger en fortelling om hvordan trang kommuneøkonomi tvinger fram sentralisering og nedbygging av bygdene. Nå er det Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum som er finansminister, og som finansminister slår han i Nasjonalbudsjettet fast at kommuneøkonomien er god.

Lokalpolitikere fra Senterpartiet befinner seg dermed i en svært krevende skvis, der virkelighetsbeskrivelsen de må presentere lokalt (økonomien tvinger fram strukturendringer) skiller seg fra virkelighetsbeskrivelsen nasjonalt (kommuneøkonomien er god), og der forklaringen på upopulære vedtak ikke lenger kan legges på en ytre fiende (sentraliseringsivrige politikere på Stortinget struper økonomien vår), men må skyldes noe annet (krig i Europa).

Mon tro om ikke kommunepartiene som er mest ivrige i sin sentraliseringskritikk (først og fremst Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV og Rødt) ville vært bedre tjent med å, av alle ting, forholde seg mer lojalt til rammene som legges av nasjonale myndigheter. Ikke for å slutte opp om dem, men for å bedre kunne synliggjøre ansvaret over tid.

Dersom for eksempel Steinkjer Senterparti fra starten av hadde sagt: «Vi er nødt til å legge ned skoler. Det er den økonomiske virkeligheten. Vi hater at det er slik, og vi vil gjøre alt vi kan for å presse fram en ny økonomisk virkelighet for Kommune-Norge, slik at dere innbyggere får det tilbudet vi mener dere fortjener» – ja, da ville utfallet uansett bli det samme som det nå bærer mot i kommunestyremøtet den 14. desember. Men en reell, politisk konflikt ville vært synliggjort, som velgerne kunne tatt stilling til – fremfor skyggeboksing med kommuneadministrasjonen.

Utfordringen – og forklaringen på hvorfor det ikke ble slik – er bare at den politiske konflikten da ville vært mellom det senterpartistyrte Steinkjer, og det senterpartistyrte Finansdepartementet.