Leif Johnsen og Johnsenkiosken på Sannan ble et landemerke i Steinkjer etter krigen – strategisk plassert mellom Steinkjersannan og sentrum.

De første 10 årene etter krigen lå kiosken på samme side av Kongens gate som Steinkjersannan, men i 1956 flyttet kiosken over gaten. Det vil si; Selve kiosken ble flyttet med flåte til Elnan i Sør-Beitstad og ble familien Johnsens feriehytte.

Før kiosken ble flyttet hadde Leif Johnsen tatt i bruk den nye, gule kiosken som hadde fått strategisk tomt mellom Steinkjer meieri og fotballbanen på Sannan. Det var helt alright å drive kiosk med helt inntil hovedfartsåra Riksveg 30 (E6), med egen avkjøring. Men avkjørselen ble etterhvert et problem for trafikkavviklingen gjennom byen.

Søkte om å få bygge nykiosk

Da Johnsen søkte kommunen om å få bygge en ny kiosk på slutten av 1970-tallet nektet Statens vegvesen. Johnsens problem var at «nykiosken» fra 1956 var utslitt og nærmest ubrukelig. Hjelpen kom fra Steinkjer kommune, som mente at det fortsatt var behov for en kiosk på Sannan, og valgte å spille på lag med kioskeieren. Dermed ble Statens vegvesen trosset, og kommunen ga Leif Johnsen lov til å bygge ny kiosk.

Som takk for velviljen forlangte Steinkjer kommune at Johnsen måtte godta en viktig forutsetning: Kiosken måtte fjernes fra Sannan senest 1. januar i 1984. Hvorfor valgte kommunen akkurat den datoen? Jo, det var den datoen Leif Johnsen ble pensjonist, og kommunen ønsket at kioskdriften skulle opphøre med han.

Fast møteplass

Parkeringsplassen utenfor kiosken var ganske stor, og mange som unge idrettsutøvere i Steinkjer på 60-, 70- og 80-tallet har hatt Johnsenkiosken som fast oppmøtested før avreise til bortekamper i fotball eller andre idrettsarrangement. Da Steinkjers fotballherrer var på topp hadde de fast avreise med buss fra kiosken på Sannan.

Allerede i 1964 tok Leif Johnsen patent – eller en såkalt mønsterbeskyttelse, på et snurrestativ med tre sider. Stativet ble laget av Steinkjerkunstneren Johnny Petterson, og ble Steinkjers aller første turistinformasjon med kart, veibeskrivelser og litt reklame.

Gul-kiosken flyttet til Namdalseid

Før byggingen av Johnsenkiosk nummer tre startet i 1976, ble kiosk nummer to solgt til Leif Feragen, som fikk Ivar Nortug med «Giplingbilen» til å frakte den til Aunmyra på Namdalseid.

Der tjenestegjorde den som lekestue i mange år. Den ble senere fraktet til Fjell Skyttebane hvor den ble salgskontor for amunisjon og administrasjon under skytestevner og storviltjegerprøver.

Pensjonist i 1982

Leif Johnsen pensjonerte seg i 1982 – to år før avtalen med Steinkjer kommune skulle tre i kraft. Da kunne han se tilbake på nesten 40 år som kioskeier. Eller handelsmann, som han titulerte eg selv.

Leif hadde begynt som kremmer allerede som 12-åring, da han solgte avisa Inntrøndelagen til folket på Nordsia. Deretter fulgte 10 år bak disken hos M. A Scheis skoforretning på Sørsia, før han ble fast ansatt i kommunens tekniske etat.

Men, nei – jobben som kommunearbeider var ikke like givende som kremmer, så like etter krigen søkte han om permisjon for å kjøre pølsevogn – og det ble starten på den første kiosken. Bortsett fra en liten periode med diskusjoner mellom handelsstand, bensinstasjoner og kioskeiere på 80-tallet hadde kiosken fast åpningstid fra 07.00 til 21.00 – og jobben i teknisk etat vendte han aldri tilbake til.

Kommunen glemte avtalen

Så tilbake til avtalen med kommunen om at kiosken skulle være avviklet før den første dagen i 1984. Men slik ble det ikke. 1. januar 1984 både kom og gikk uten at Sannankiosken ble fjernet. I kiosk-luka sto Leif Johnsens sønn Ole Morten Johnsen bak luka og hadde tatt over driften. Både Steinkjer kommune og Statens vegvesen hadde trolig glemt forutsetningene de hadde gitt Leif, for ingen av partene forlangte endringer før kiosken gikk konkurs i 1991, men da kom for alvor etterspillet.

Bostyrer fikk et nemlig inn et uventet høyt bud på over 300.000 for kiosken, noe som ville ha dekket gjelden til kreditorene og vel så det. Men denne gangen var Statens vegvesen bestemt på at nok fikk være nok.

Saken ble spilt inn til kommunen, som fant fram avtalen fra 1984 – og da var saken avgjort. Statens vegvesen og Steinkjer kommune gikk sammen og betalte bostyrer 30.000 kroner for kiosken som skulle rives – nesten åtte år på overtid.

Solgt for ei krone

Likevel gikk det nesten ett ekstra år før kiosken forsvant fra sentrumsgatene. Men den ble ikke revet. Egge Idrettslag fikk nemlig kjøpt kiosken for en krone, hvis de sørget for riving eller flytting. En stor dugnadsgjeng ble samlet, en kran og en diger lastebil ble leid inn til oppdraget, og den siste uka i juli 1993 rullet Johnsenkiosken gjennom bygatene på tur til Egge stadion.

På Egge ble kiosken stående like ved hovedbanen fram til det ble lagt kunstgressdekke sommeren 2006. Da ble den flyttet videre til motsatt side av banen. Videre er det litt uklart om kiosken deretter ble revet og/eller ombygd til utstyrsboden som nå står på det nederste gressfeltet på Egge.