Dette var det facebookfeeden ble fylt med på lørdag. Skeive mennesker som bor i Oslo som skrev på Facebook at de var trygge etter terrorangrepet.

Sannheten er at disse tre ordene, jeg er trygg, viste det motsatte. For skeive mennesker er litt mindre trygg enn andre. Nettopp fordi hatkriminalitet, vold og fordommer mot skeive er ikke en enkelthendelse – Statistikken viser at skeive er mer utsatte enn andre. Ved å framstille det som et enkeltstående tilfelle av islamistisk terror tar en bort en kontekst av tidligere erfart hatkriminalitet og ikke minst et aggressivt ordskifte. Dette er farlig, fordi en då ikke tar tak i kjernen av problemet: homofobien og transfobien som legitimerer ei dehumanisering og gjør skeive kropper til målskiver.

Under pride brukes ofte ordtaket: « Kjærlighet er kjærlighet»- men det å være skeiv handler ikke bare om hvem du forelsker deg i. Det handler om hele liv, en er skeiv på gata, skeiv på skolen, skeiv i møte med helsepersonell, skeiv på jobb, skeiv på sosiale medier. Det å være skeiv ikke er noe man velger. Det er den man er!

Jeg mener av hele mitt hjerte at hvis vi skal klare å skape et samfunn hvor alle har like mulighet, rom og trygghet til å være seg selv – så må vi begynne tidlig!

For slik vi har det i dag så er boksene så trange for hvordan barn skal være, for hvordan gutter og jenter skal være, for tokjønnsnormen er sterk i vårt samfunn – noe som gjøre at det er veldig lite rom for å være noe som ikke passer inn i disse boksene. Og for de av oss som bryter med de normene vi har for kjønn får høre og kjenne det på kroppen. Og de negative kommentarene starter tidlig. De starter når Peder på fem får får høre at det er bare jenter som har hestehale når han kommer på skolen med håret i strikk. De starter når Mila på ti år får høre at jenter bare leker på fotballbanen mens det er vi gutter som satser . Dette gjør noe med barna våre. De skjønner at det de gjør, måten de er seg selv på, ikke er godkjent av omgivelsene. Noe som alt for ofte dessverre fører til at Peder slutter å gå med hårstrikk og at Mila finner ut at hun kanskje heller vil gjøre noe annet på fritiden enn å spille fotball.

Det her var bare noen eksempler for å illustrere, men det er ingen tvil om dette er et område hvor det er store utfordringer – at vi har et samfunn hvor barn ikke bare kan få lov til å være barn, men opplever kjønnede forventninger fra omverdenen som begrenser deres mulighetsrom.

Vi trenger å jobbe strukturert og målrettet med mangfold, respekt og likestilling allerede i barnehage og skole. Det må være grunnmuren i alt arbeid vi gjør med barn og unge. Det står nedfelt i rammeplan og opplæringslov, men fordi våre normer for kjønn og seksualitet er så sterke er det ikke så lett å endre våre handlingsmønstre. Ofte er vi voksne også helt ubevisste på de kjønnede forventningene vi overfører til barn. Jeg tror at hvis vi skal klare å skape et mer åpent samfunn må dette settes på dagsorden på en hel annen måte enn i dag. Det må være mye mer fokus på hvordan det systematisk kan arbeides i barnehager og skoler for å åpne opp normene for kjønn og seksualitet slik at neste generasjon kan leve friere, åpnere, tryggere og ikke minst lykkeligere liv.

I dag samles vi til støttemarkering, og jeg kjenner det helt inn i margen at det som skjer nå, den aktivismen og engasjementet vi ser er starten på et større og mer samlet engasjement i kampen for skeives rettigheter. I Sør Amerika har de et ordtak som jeg synes passer bra i dag: Ikke et minutt stillhet, men et helt liv i kamp. De av oss som er skeive har allerede stått i denne kampen hele livet, nå er det på tide at de av oss som ikke er skeive blir med i kampen.