(Trønderdebatt)

Sentrumskontrollørene

Mikkel Marhaug og Stefan Kaliski er på ny rundreise i Trøndelag for å sjekke tilstanden i trønderske sentrum: Hvordan har de utviklet seg og hva har de egentlig blitt til? Denne serien setter søkelys på stedsutvikling - hvordan stedene våre i Trøndelag fungerer. Hva er bra, og hva kan gjøres bedre?

Stefan Kaliski er utdannet journalist, og tar en mastergrad i Kulturminneforvaltning ved NTNU. Mikkel Marhaug er utdannet kunstfotograf, og studerer ved Kunstakademiet i Trondheim.

Bygningen foran oss ligner et hotell i en skrekkfilm. Pussen ramler ned fra fasaden og en gardin blafrer ut av et knust vindu. Et symbol over Malms storhetstid som snart har blitt en ruin.

Malm vokste fram som en liten jordbruksbygd i den trange Beistadfjorden. I 1906 endret alt seg da gruvedriften tok over som viktigste næringsvei, men det var først på 50-tallet at stedet nådde sin virkelige storhetstid. Det ble bygget nye leilighetsbygg i mur, bolighus i tre og et nytt samfunnshus kombinert med skole. Gullalderen ble ikke langvarig, og etter dalende jernforekomster lukket Fosdalens Bergverk portene til gruva for godt i 1997. Fraflytningen økte, men den nye Beistadbrua har redusert reisetiden til Steinkjer.

I dag er Malm en utkant i nye Steinkjer kommune etter at Verran og Steinkjer ble ett i 2020.

En 70 år gammel valgplakat


Her dundrer vogntogene forbi så det rister i de spredte og lave husene. Hvis Malm har et hjerte ligger det rundt Coop-butikken med veikryss, parkeringsplass og noen grushauger. Der hvor steinhaugen ligger, lå det engang i tiden en liten håndfull trehus som dannet en slags gate, men nå er det nesten bare samvirkelagets brunrøde teglfasade som vitner om et sentrum her.

Resten av Malm ligner en av Arbeiderpartiets gamle valgplakater. Frittstående leilighetsbygg i pusset mur med saltak står side om side med rektangulære trehus. Alt holdt i en nordisk etterkrigsmodernisme som kan minne om blokkene i drabantbyen Lambertseter eller gjenreisningshusene fra fiskeværene i Finnmark.

Det er nøkternt og stramt uten noe særlig pynt. Derfor har fargene og detaljene vært det som gir bygningen sjarm. Det fantastiske er at mange av husene fortsatt er malt i klare farger som rødt, grønt og gult.

Helt dødt ved gruva

Dessverre står det ikke like godt til med detaljene. Oppover langs fjellsiden ligger boligområdet som på folkemunne går under navnet Korea. Enkle trehus som opprinnelig hadde fire eller åtte vinduer til pynt på langveggen. Terrasser store nok til å romme et helt janitsjarkorps skriker side om side med panoramavinduer og vinduspynt hentet fra 1800-tallets trehusarkitektur. Det burde vært laget en hensynssone som sørger for at noe av helheten her blir tatt vare på.

Innover i dalsøkket rager over 70 meter høye grå sjakttårn fra 60-tallet. Det gamle gruveområdet kalt Bergmannsparken er øde og tomt. Bak den avlåste porten til Fosdalens Bergverk ligger snøen fortsatt urørt. Flere av bygningene skulle egentlig jevnes med jorden, men takket være lokale protester ble rivningene her stoppet, men flere bygg står fortsatt tomme.

Over et hull i veggen på hybelhuset Ungheim henger et teppe, mens pussen ramler ned. Leilighetsbygget fra 40-tallet bønnfaller om vedlikehold, uten at noen ser ut til å høre det.

Arkitekturens Burger King

Mens bebyggelsen fra gullalderen har en diskré eleganse, er nybyggene et nedslående syn. Noen nyere kjedede eneboliger med saltak er ingenting imot Malms nyeste estetiske katastrofe. Leilighetsbyggene minner ved første øyekast om en midlertidig brakkerigg, men en forbipasserende forteller oss at vår antakelse er fruktløs. Grå fasadeplater, svalganger og ingen grunnmur. Et symbolsk felt med tre i fasaden, som om kommunen også ville ha et ord med i laget.

Attpåtil ligger denne arkitekturens svar på Burger King på en kremtomt med utsikt over fjorden. Akkurat nå vil noen kanskje bo der fordi det er nytt og moderne, men at disse bygningene står mer enn 50 år er like sannsynlig som at Kampen om Narvik vinner Oscarstatuett. Dette er «bruk og kast-arkitektur», akkurat som et par sko til 99 kroner. De repareres ikke, de bare kasseres når de er slitt.

Valgplakaten Malm har falmet siden storhetstiden i 50-årene. Det finnes fortsatt mange flotte industribygg, lavblokker og trehus, men mye har blitt revet etter at gruveindustrien tok kvelden.

Det som er merkelig, er hvorfor området rundt bergmannsparken ved sjakttårnet ikke for lengst har blitt et nytt sentrum i Malm. Et pittoresk industrimiljø med murbygninger i ulike høyder som hvis det hadde ligget i en by ville vært en yndet møteplass. I Malm er det nærmeste vi kommer servering en hjemmesnekra pizzeria og noen bord i gangen utenfor Coop Prix.

Må bruke det de har

I Bergmannsparken kunne det gamle hybelhuset enkelt ha blitt bygget om til boliger, men nå kan forfallet ha gått for langt. I 2017 skulle det bygges leiligheter her, men prosjektet ble skrinlagt. Nå snakkes det i stedet om at kommune skal kjøpe hybelhuset og nabobygget. Det skal også lages et visningsrom med en utstilling om gruveindustrien. Forhåpentligvis er det fortsatt mulighet og vilje til å redde bygningen. Sammen med gruveanlegget rundt har det enormt potensial.

Men skal det bygges nytt må det nye tilpasses det gamle. Kommunen må ta lærdom av all den kvalitetsarkitekturen som finnes i Malm. Ingen flytter hit for å bo i en brakkerigg, men kanskje for å bo i et særegent og rustikt industrimiljø.

Hent heller inspirasjon fra 30- 40- og 50-tallet: enkelt og nøkternt med kvalitet.

Sentrumskontrollørene vurderer Malm

Høydepunkt:

Bergmannsparken.

Nedtur:

Forfall.

Utgangspunkt:

Et sentrum i forfall med fravær av møteplasser og nitriste nybygg.

Potensiale:


Et sentrum med nærhet til fjorden og særegen industri- og boligarkitektur.

Samlet opplevelse: