Hvordan kan Bjørnes ha (blind) tillit til en administrasjon som har ledet oss mot ROBEK?

Da verken kommunedirektør eller skolelederforbundet har tro på «luftpenger og honnørord» starter jeg med noen harde fakta fra SSB.

Fakta som sikkert kan leses og tolkes på mange måter – noen vil sikkert også hevde at tallene ikke er til å stole på. Men fra mitt ståsted som høgskolelærer og tidligere NAV-leder er jeg ikke i tvil om at tallene synliggjør en kommune som ikke i tilstrekkelig grad lykkes med å utvikle «gangs menneske». Noe som tradisjonelt også har vært – og er – skolens samfunnsoppdrag. Jeg har sagt det før og sier det igjen – kommunens største utfordring er den store gruppen innbyggere som ikke opplever å være verdsatt.

Varaordfører Bjørnes er inne på det samme når han tar overforbruket i barnevernet som et tegn på at vi ikke lykkes med mestring og inkludering i skolen. Men koblingen derfra til større og mer robuste fagmiljø og mer tverrfaglig samarbeid får jeg ikke helt taket på.

Sitter varaordføreren eller skolelederforbundet på tall som viser at mindre skoler lykkes mindre med mestring og inkludering? Det svaret finnes i alle fall ikke om en bryter tallene i tabellen ned på skolekretser, der det lar seg gjøre. I Hunt 4 er egenvurdert helse bedre i både Ogndal, Kvam, Sparbu/Henning og Beitstad enn i Steinkjer Sentrum!

Et interkommunalt barnevern har ikke redusert verken utfordringene eller kostnadene. Et nytt samlet NAV ga gode resultater med en reduksjon av utgifter til økonomisk sosialhjelp med sju millioner på fire år, men har i ettertid steget med 20 millioner. Oppvekstetaten tok opp i seg enhetene barnevern, flyktningtjenesten og barn/familie uten at det har gitt synlige forbedringer. Barn/familie og barnevern er i tillegg samlokalisert i et flunkende nytt Helse- og Beredskapshus. Men fattigdommen og utenforskapet øker!

Om (skole-) størrelse og sentralisering ikke gir svaret med to strek under – er det da ikke smart å også se på andre faktorer? Selv om skolelederforbundet ikke tror på «honnørord» som å jobbe smartere.

Bjørnes og andre hevder også at «kvalitet i skole må trumfe limet i bygda». Steinkjer-Avisa følger opp med at 51,8 prosent er villig til ofre nærheten til enkelte skoler, dersom det sikrer økt kvalitet i grunnskolen. Basert på svar fra 443 innbyggere uten at deres skoletilhørighet er kjent! At det kun er 51,8 prosent som svarer ja er jo i seg selv utrolig da en skulle tru at de aller fleste var villig til å ofre litt for at barna deres skal få det bedre.

Spørsmålet jeg stiller meg er: Hva er kvalitet i skole og er ikke «limet i bygda» en kvalitet? Hvis jeg tolker fagmiljøet riktig, setter de tilnærmet likhetstegn mellom kvalitet og rammevilkår. Dess bedre rammevilkår, dess bedre kvalitet i skolen. Da er det fristende å sitere Kristin Clemet: «Selv om jeg ikke er noe glad for å være budbringer av budskapet, så finnes det ikke noen forskning i hele verden som kan dokumentere at det å pøse på med penger automatisk gir bedre kvalitet».

Ifølge Peter Drucker, en klassiker innen bedriftsledelse, er en tjenestes kvalitet ikke hva produsenten mener det er, men hva en kunde får ut av den og er villig til å betale for. Det kan i denne sammenheng tolkes som at skolens kvalitet ikke er det skolen mener den er, men det kommunen får ut av skolen og er villig til å betale for.

Spørsmålet blir derfor om politikerne mener at sentralisering og økt pengebruk på skole alene gir fler «gangs mennesker». Ikke bare at skolen, som selvsagt ønsker bedre rammevilkår, selv sier det!

Skoleguruen John Hattie mener at læreren er den viktigste kvaliteten i skolen – den som har mest betydning for resultatet – men er tydelig på at verken lærerens fagkunnskap eller opplæring av lærere påvirker resultatet i særlig grad. Faktisk så lite at dette ikke bør fokuseres på etter hans forskning. Men derimot er lærerens ferdigheter som klasseleder, tilbakemeldinger, klarhet i klasserommet og relasjonen til elevene essensielle for utbyttet.

Bjørndal/Lieberg er i deres didaktiske relasjonstenkning (undervisningskunst) inne på noe av det samme, der rammefaktor kun er én av seks likeverdige faktorer som påvirker «kvaliteten».

Og skikkelig komplisert blir det, hvis en skal ta John Hattie på alvor, når han har identifisert 138 kvalitetsvariabler med forskjellig effekt. En nærmer seg da det som jeg mener preger Steinkjers utfordring. Den har mer et preg av «wicked problem», der er det nettopp ikke er et enkelt årsak-/virkningsforhold, men et mangfold av faktorer, inkludert noen x-er, som påvirker resultatet.

Det er derfor særdeles viktig at man har litt «is i magen» og ikke følger REMA 1000s filosofi «det enkleste er ofte det beste» og legger ned tre skoler selv om det brenner litt under føttene. Den mye omtalte inkluderingsstrategien er på riktig spor når den som det primære tiltaket har: «Tilbudet til familier/barn, barnehage og skole gjennomgås med sikte på forbedring av systemer og praksis i lys av ny kunnskap og partnerskapstenkning».

Burde ikke kommunedirektørens eget tiltak vært gjennomført før en trekker konklusjoner som får store konsekvenser for Steinkjersamfunnet? Men her er vi nok i kjernen av rådhusets utfordring. Den store mangelen på samfunnsfaglig kompetanse nært beslutningene. Som blir særdeles tydelig i sentraliseringsplanene masterplan helse, skolebruksplan 1 og 2 og ikke minst i saksgrunnlaget til «Steinkjer 2025».

Det kan ikke være skolen selv eller ensidige økonomiske analyser som «bestemmer» at vi kan ta fritid, fysisk utfoldelse og velvære fra ungene. At bygdelag mister en kulturinstitusjon og samlingssted. At viktige arbeidsplasser blir sentralisert bort fra bygdene og at unge familier ikke vil slå seg på steder uten skole.

Det er for øvrig litt fornøyelig å lese hvilke honnørord Skolelederforbundet har tro på og ikke. Særlig når de legger til grunn at all den eventuelle innsparingen i sin helhet kanaliseres til skole.

En alvorlig bekymring er likevel at det er mange «kvalitetslærere» som slutter. Noen på grunn av lønn. Men stadig fler fordi de ikke vil være en del av et system som skaper tapere. 18. mai 2018 publiserte Jørn Damslora et gripende og tankevekkende Facebook-innlegg hvor han blant annet skriver:

• Jeg er ferdig som lærer. Jeg kan ikke jobbe i et system som sender de som sliter sosialt inn i enerom med voksne pedagoger.
• Jeg er ikke lærer for å ha ryggen fri. Jeg har med åpne øyne valgt et yrke der jeg kan ødelegge mennesker for resten av livet.
• Nå må jeg kaste ut elevene for å rekke møter. Det er møter med storteam, trinn, ledelsen, hele kollegiet, helsesøster, spes.ped. lærerne, miljøterapeut og sosiallærer.
• Jeg er ferdig som lærer. Det passer meg ikke å jobbe i et system som verdsetter utdanning høyere enn kompetanse.
• Jeg har virkelig elsket disse timene med håpefulle, hyggelige, undrende barn som har spurt om alt mellom himmel og jord. Det er rart hvor mange spørsmål de har som faller utenfor læreplanene.
• Jeg er ferdig som lærer, men jeg håper skolependelen snur igjen slik at gagns mennesker blir et mål igjen

Godt valg!