I helgen arrangeres Pride i Steinkjer. I en spørreundersøkelse gjennomført av Steinkjer-Avisa svarer 60 prosent at de er positive til at Steinkjer har fått sin egen pridemarkering. Mitt personlige mål her er så klart 100 prosent.

Ser vi litt nærmere på tallene ser vi at kvinner stort sett er positive, mens menn er litt mer skeptiske. 70 prosent av de spurte som identifiserer seg som kvinner er positive. Mens blant menn er 48 prosent positive til Steinkjer Pride. 52 prosent er altså negative eller usikre. Her tenker jeg vi kan lære noe.

Jeg skulle ønske jeg kunne invitere hver enkelt av dere som svarer at dere er negative til pride, eller at dere ikke vet om vi trenger pride, til å ta en pils med meg. For da kunne jeg fortalt dere hvor innmari heldige dere er! Hvor privilegert det er å kunne si at dere synes pride er for mye. For da har dere ikke måttet febrilsk prøve å få kontakt med deres nærmeste venner for å forsikre dere om at de er i live når de er ute og feirer pride. Jeg måtte det. Jeg måtte sende meldinger til mine skeive venner i sommer for å vite at de levde. At de var trygge visste jeg at de ikke var, men var de i live? Uskadd?

Det er også rimelig historieløst å være skeptisk til pride. Jeg har kjempet og kjemper fortsatt mine kamper, men jeg står også på skuldrene av de som har banet vei for meg. En av de som er mest kjent for sine spisse albuer er Kim Friele, og hennes oppfordring før hun døde var klokkeklar: dere skal fortsette å kjefte! For hun visste at selv om vi har vunnet mange kamper for like rettigheter vet vi at de kan bli fratatt oss om vi ikke er på vakt. Så lenge skeive har høyere selvmordsstatistikk og dårligere levekår er det kamper å kjempe.

Så ville jeg spurt dere om det er sånn at dere er redde for at vi skeive skal få noe eller ta noe fra dere. Eller om det er noe med meg eller andre skeive som gjør at dere synes vi fortjener mindre. Mindre frihet, mindre rettigheter, mindre selvtillit. Jeg ville også spurt om det er sånn at dere synes alle bør være litt mer like hverandre. At det er slitsomt at folk er så forskjellige.

Så ville jeg spurt dere om dere foruten å identifisere dere som menn og heterofile tenker at dere er like alle andre rundt bordet. Eller om det er variasjoner også blant heterofile menn. Noen som snakker litt høyere enn andre, har mer draget, liker å bake eller danse, spille fotball, brygge øl. Om noen av dere liker å reise, oppleve andre kulturer. Kanskje noen av dere har barn mens andre aldri vil ha det. Kanskje noen liker å ha sex med mange damer, mens andre helst vil holde seg til en. Noen liker misjonær, mens andre liker å prøve forskjellige stillinger. Til og med bakfra? For å spice it up. Men det er kanskje ikke så interessant å snakke om sexlivet deres egentlig. Det sier jo svært lite om hvem dere er som personer. Det legger hvert fall ikke grunnlaget for om jeg kommer til å synes du er en ok person, så lenge du praktiserer sex med samtykke. Så det å være mann og heterofil er kanskje bare er en bitteliten del av identiteten deres. Dere er jo sikkert mye mer enn det. Eller?

Forskjellen på oss er ikke kjønn eller legning. Det handler om privilegier. Jeg kan ikke ta for gitt at jeg kan holde kjæresten min i hånda. Jeg kan ikke ta for gitt at offentlige papirer tar høyde for at min partner er dame. Jeg kan ikke ta for gitt at ungen min ikke må svare på at voksne spør hva pappa heter. Jeg kan ikke ta for gitt at jeg eller vennene mine kan danse på et skeivt utested uten å bli drept. Jeg prøver ikke å ta dine rettigheter eller privilegier. Det er ikke kake. Du får ikke mindre selv om jeg får mer. Jeg vil bare ha det like okei som deg. Men inntil det skjer så må vi ha pride. Og jeg håper å se deg i paraden!