La oss snakke om de kommende trenerne, besøksvennene og styremedlemmene. Generasjonen født på 80- og 90-tallet begynner nå å flyte over i de voksnes rekker med småbarn og A4-hverdag. Disse som selv er oppvokst med foreldre som ordnet med kakesalg, korpsleirer og ropte dirigerende rop fra sidelinja.

Denne generasjonen, som jeg selv er representant for, som i liten grad tenker over om løpet de melder barna på er et kommersielt løp eller om det er arrangert av et idrettslag. De forventer og krever kvalitet på aktiviteten de selv eller barna skal være med på uansett. Så vil barna være med på et par-tre aktiviteter og så kommer dugnadslistene, dopapirsalget og helgene blir fylt med nattevakt på turnstevner og kjøring til skirenn. Og når foreldrerepresentantene i barnehagen står for valg, kikker alle skrått ned. Noen steder har det faktisk vært mulighet for å betale for å slippe dugnad. Man har kanskje ikke egentlig reflektert særlig over den innsatsen foreldrene gjorde, før man selv ble voksen. Generasjon «What´s in it for me», ser vi som jobber i idretten, at er ikke like villig til å bruke tida si til ubetalt arbeid uten konkret vinning. ¨Er det betalt¨, får vi spørsmål om. ¨Ja, svarer vi – i idrettsglede, venner, mat og bekledning.

Jeg møtte ei dame en gang som hadde vunnet over brystkreften. Hun sa at det tok en kreftdiagnose før hun klarte virkelig å glede seg over dugnadene i barnehagen, å sitte i styret i velforeningen og være utstyrsansvarlig på handballkampene. Nå sa hun ja, med glede til å være med laget til barna på korpssamling.

Det finnes mange dyktige folk rundt om også. Både i bygdene og som brenner for en spesifikk idrett eller aktivitet. Så har vi disse superfrivilligene. De kommer nok fortsatt til å eksistere. De som er positive mennesker med flere timer i døgnet enn oss vanlige, dødelige, som alltid har det travelt, men sier ja når de andre sier nei. Og føler du at du ikke har tid til å ta på deg noe, så se på en superfrivillig: Dess mer du har å gjøre – dess mer får du gjort. I idrettssammenheng møtte jeg en gang ei dame som hadde 17 styreverv samtidig. Slå den! Uansett vil nok «forgubbing» og høy snittalder prege flere styrer i årene framover. For styrene og vervene fyller seg ikke selv lenger, da det å ha styreverv ikke har den statusen det hadde for 40 år siden. Spør du en ung voksen om å være ambassadør derimot – ja, da blir det annen lyd i fløyta. Det har liksom en litt mer sexy schwung over seg enn å sitte i sanksjonsutvalget. Erfaring tilsier også at det er enklere få denne ung-voksengenerasjonen med på frivillighet om det er tidsavgrenset, lite forpliktende og konkret. Vaffelsalg på skistua en søndag fra 11–15 er et eksempel på det.

Ved mer løst tilknyttede frivillige er også demokratiet truet. Det blir mindre deltakelse i meningsdannelse og beslutningsprosesser i organisasjonene. Når de frivillige mister interessen eller er misfornøyde med noe, forlater de organisasjonen, i stedet for å uttrykke sin misnøye, sier en rapport fra Institutt for samfunnsforskning.

Så hva kan vi i idretten gjøre da? Vi må sørge for å verdsette innsatsen til de frivillige, til både supermenneskene og de som deltar i dugnad i ny og ne. Vi må pleie frivilligheten blir det sagt. Servere wienerbrødene som skal til, gi de den ulltrøya med logo på, sende de blomster på runddagen, gi de medbestemmelse og påvirkningsmulighet, legge ut bilde av spadetakene som blir gjort på sosiale media. Kanskje det viktigste av alt, å la de jobbe med en aktivitet de brenner for (og ikke alt anna) og er komfortabel med å håndtere. Frivilligheten står sterkere om vi klarer å skape et godt miljø og samhold og at de som møter opp gleder seg til å treffes. Sånn kan vi unngå sårbare og personavhengige situasjoner som at Torbjørn «er» hele håndballklubben alene.

Bedriftene kan være med å bidra til at frivillig arbeid får sin fortjente status. For å være leder i borettslaget kan være langt mer verdt enn en bachelor. La frivillig innsats være et punkt på CV-en som blir lagt merke til. Kanskje det sier noe om jenta på andre siden av bordet og hennes verdisett at hun kastet seg inn i et lederverv i Mental Helse som 19-åring. Hva om de voksne i styrene tør å spørre, de unge tør og si ja? Terskelen for å ta et styreverv er allerede høy nok og har de styreverv på CV-en bør de få payoff for det. Hva om vervene og arbeid i frivillige organisasjoner kan brukes som springbrett inn i yrkeslivet? Talen til avgangselevene på Levanger VGS for noen år tilbake sa Oddny Furunes Gumaer så fint: «Jeg beklager å måtte si dette, men det virker som om lykken kommer når man begynner å hjelpe andre. Man må se bort fra seg selv, og mot andre. Vi må leve for noe som er større enn oss selv». Vi vet jo det er «Hodebra» å gjøre noe meningsfylt, aktivt og sosialt. Det er da magi skjer. Dette gjelder også så høyst i denne sammenheng. For noen så kan det være litt vanskelig å starte. Men da er det bare å gjøre, altså ta kontakt med noen. Det er god sjans for at de trenger ekstra hender. For 1. inspirasjon, 2. utføre, 3. motivasjon, kommer ikke alltid i den rekkefølgen. Noen ganger gjør man, så blir man motivert og inspirert til å gjøre mer.

Frivilligheten er Norges viktigste lagarbeid og har vært med på å bygge opp Norge og de norske verdier. Og frivillighet vil fortsatt bestå, men den kommer naturlig nok til å endre litt form med åra. Vi trenger de unges ideer, ønsker, nettverk, gjennomføringskraft og teknologiske forståelse inn i frivillighet, idrett og styreverv. Vi trenger frivillig innsats på sosiale media og markedsføring. Digitalisering er en del av fremtidens frivillighet. Så tenk to ganger når du blir spurt om å bidra – det er en grunn til at de spør deg.

Forresten, så skal Bedriftsidretten lage løpefest siste helg i mai når Steinkjermila arrangeres og trenger flere smørblide personer til både, vakthold, løypevakter, sykkelvakter, sosiale media, opprigging og nedrigging med mer. Så send oss gjerne en mail.

Andrea Rikstad Hagstrøm, avdelingsleder i Bedriftsidretten Midt-Norge. andrea.hagstrom@bedriftsidretten.no