Du finner hele SV i Trøndelag - men ikke SV i hele Trøndelag

Ja, det stemmer. Mye av SVs historie dreier rundt Trøndelag. I 1973 skulle det meste av organisert liv til venstre for Arbeiderpartiet forsøke seg på et samarbeid. EU-motstandere og utbrytere fra Arbeiderpartiet – kjent som AIK – fant sammen med Sosialistisk Folkeparti (SF) og høyst skeptiske kommunister i NKP, og dannet felles valglister.

Raskt oppsto en stollek der storebror SF for all del ville unngå at NKP fikk for stor innflytelse, i den kommende stortingsgruppa. Sagt på en annen måte måtte de skvises, men for syns skyld måtte i det minste noen NKP-ere få topplasseringer på listene. To SF-fylker måtte derfor «ofre seg» og gi førsteplassen til en kommunist. Hedmark var først ut. Det andre fylket ble – med varierende grad av entusiasme – Nord-Trøndelag, som stilte med typografen og NKP-eren Ivar Granlund fra Verdal på topp.

Han kom ikke inn, og gled som mange andre partivenner etter hvert tilbake i NKP-folden. Den eneste NKP-eren som ble innvalgt på Stortinget var Reidar T. Larsen, som i motsetning til de fleste av sine partikamerater fra NKP også ble igjen i det nye SV. Partiet ble omsider stiftet «på ordentlig» i 1975, under et kaotisk landsmøte – i Trondheim – der en av nestlederne ble Marit Helene Landsem – fra Malm.

Siden den gang har trønderske SV-ere stort stett fått velge sine førstekandidater selv, med et merkbart unntak av den gang partileder Erik Solheim tok førsteplassen som var tiltenkt Ragnhild Setsaas i Sør-Trøndelag.

Men trønderske partier har aldri trengt innblanding fra sentralleddet for å få heftige politiske debatter og kamper til å rulle. Tidvis har motsetningene mellom SV-ere i Trøndelag speilet de motsetningene hele den norske venstresiden har slitt med.

Ved inngangen til totusentallet var SV et utpreget trønderdominert parti. Riktignok var partileder Kristin Halvorsen østlending, men begge hennes lojale nestledere var trøndere: Inge Ryan fra Nord-Trøndelag, og Øystein Djupedal fra Sør-Trøndelag.

Og den gang som nå var Trøndelag SV et slags mikrokosmos av hele partiets motsetninger og konfliktlinjer. Før landsmøtet i 2001 (som ble avholdt på Hell), gikk et mindretall i partiets valgkomité inn for å kaste Djupedal som nestleder i partiet, til fordel for Ellen Samuelsen fra Steinkjer. Samuelsen endte til sist ikke med å stille til noen kampvotering, men episoden oppsummerer Trøndelag SV godt: I fylket finnes alle fløyer i partiet representert, og det politiske spennet er stort. Til tider har det ført til høylytte konflikter, men som regel har partimedlemmene og -lagene funnet sammen om en overraskende pragmatisk tilnærming til lokalpolitikk. Ved valget neste år har partiet sittet ved makten sammenhengende i tjue år i (Sør-) Trøndelag.

Siden forrige virkelige storhetstid for SV på tidlig totusentall har oppslutningen i de to valgkretsene i Trøndelag utviklet seg i ganske ulik retning. I tidligere oppgangstider var det ikke uvanlig at SV var sterkere i nord enn i sør – både i de gode valgene i 1989, 1993 og 2005 var SVs oppslutning høyest i Nord-Trøndelag. Spesielt i 2005 var det nok noe av en Inge Ryan-effekt som gjorde seg gjeldende. Siden Ryan takket for seg i rikspolitikken i 2009 har ikke Nord-Trøndelag hatt noen SV-er på Stortinget, og i valgene har det heller ikke vært særlig nære på.

For mens SV har greid å vokse tilbake til noe som ligner på tidligere suksesser i sør, henger partiet etter i Nord-Trøndelag. Nå er gapet mellom de to gamle fylkespartiene påfallende, og utgjør en hindring for at partiet skal kunne vokse videre i fylket. Gapet mellom SVs beste og svakeste kommuner er enormt.

Oppsummert: Du finner hele SV i Trøndelag – men ikke SV i hele Trøndelag

Ettersom SVs vekst i landsdelen har gått gradvis og dermed virker ganske solid (sammenlignet med tidligere tiders plutselige brakvalg og påfølgende fall), går SV trolig en interessant og utfordrende tid i møte etter neste års kommune- og fylkestingsvalg: Økt oppslutning må jo over tid medføre økt politisk gjennomslag. Men som (svært) langvarig koalisjonspartner for Arbeiderpartiet på fylkestinget, lider også SV under noe av det samme problemet som Arbeiderpartiet: Det er ikke åpenbart hva som blir så fundamentalt nytt dersom flere stemmer SV i Trøndelag i 2023.

Enkelte steder er det også en viss spenning knyttet til samarbeidsform. Spesielt i (det nokså radikale) Trondheim SV er begeistringen for samarbeidspartner Ap ganske så lav. Noe skyldes nok de vidt ulike partikulturene som til daglig møtes på rådhuset – mens Arbeiderpartiet dyrker samstemthet og partivedtak, har Trondheim SV fortsatt trekk som kan spores helt tilbake til den kaotiske samlingskongressen i 1975 -, noe skyldes harde politiske uenigheter, og noe skyldes nok prisen SV må betale for sin foretrukne styringsmodell. Formannskapsmodellen har jo gjort det mulig for Arbeiderpartiet å finne sammen med Høyre i utallige store byutviklingssaker de siste tjue årene. Forholdet til byutvikling og til byens utbyggere og eiendomssektor er nok et av saksfeltene som har medført mest hårtap og tenners gnissel i forhandlingsrommene på Rådhuset.

SV har i årene siden bunnen ble nådd på meningsmålingene konsolidert seg som et tydeligere venstreparti i sosiale og økonomiske spørsmål, helt i tråd med hva mange av radikalerne i Trøndelag SV har ønsket seg i flere tiår. Trøndelag SV er i dag et mye, mye større parti, både i oppslutning og i medlemstall, enn for ti år siden. Men i mellomtiden har også Rødt og MDG vokst frem som partier av betydning, spesielt i byene. Det utsetter SV for økt press, men gir også nye muligheter: I Trondheim er for eksempel SV og Rødt til sammen større enn Arbeiderpartiet på siste måling.

Legger en til MDG er blokken større enn Ap og Senterpartiet til sammen. Da ser vi konturene av hva slags omveltning en tettere samordning mellom de tre partiene kan medføre. Dersom Arbeiderpartiet ikke greier å løfte seg innen neste års valg, kan de både på fylkes- og kommunenivå fort ende opp med å måtte forholde seg til samarbeidspartnere som i sum er sterkere enn dem – forutsatt at de tre juniorpartnerne greier – og ønsker! – å koordinere seg.

Skulle dét skje, har i det minste ett av partiene – SV – mye erfaring med kaotiske samlingskongresser i på trøndersk jord fra før av.

Snorre Valen er tidligere nestleder i SV -red.