Skipet var ikke bare mye større en de lokale dampskipene, men hun hadde en eksotisk fasong med vakre utskjæringer og eksklusiv pynt langs hele siden av det perlehvite skroget .

Vinjser, pullere og ankerspill var av bronse og skinte som gull. Livbåtene var nærmest som kunstverk å regne, og de to hurtiggående mahognyracerne som kunne gjøre over 30 Knop lå på akterdekket – klar til å heises ned på fjorden.

Hverken fine livbåter eller raske racerbåter kunne ikke hjelpe da skipet havarerte seks år etter Steinkjerbesøket, men mer om det senere.

En ny verden på besøk

Da «Naz Perwer» lot ankret går rett utenfor Bogatangen vrimlet det av liv på dekk. Mannskapet var var mørk i huden og hadde fess, en sylinderformet hatt med flat topp uten bremmer, på hodet.

Kommandoer ble ropt på et språk ingen i Eggebogen forsto, men da den engelske kapteinen kom ut på dekk forsto alle hvem som hadde den øverste rangen blant mannskapet på skipet.

Motorracerne ble satt på sjøen, og snart begynte de hurtiggående båtene å gå mellom yachten og den forholdsvis grunne havna nedenfor Grindbergfjæra på Nordsia. Skuelystne hadde samlet seg både på Eggebogen, ved Dampskisbrygga på Sørsia og ved skipsverftet på Nordsia.

Vel hadde både keisere, lorder og baroner besøkt byen jevnlig på begynnelsen av 1900-tallet, men med "Naz Perwer" var alt annerledes. Det var enn helt ny verden som kom på besøk.

Den fremmede gjesten var Prins Yossef av Ægypten. Han ville se de prektige gårdene med de enorme jakt- og fiskemulighetene han hadde hørt snakk om på en av de utallige reisene rundt i verden. Kanskje hadde han truffet brødrene Martens i Paraguay, eller hadde han jaktet med Baron von Koppy på kontinentet?

Uansett – historiene om den trønderske jegerdrømmen hadde kommet prinsen for øre, og han ville se herlighetene selv.

Prins Yossuf hadde vært i Belgisk Kongo, britiske Tenjaniqa og portugisiske Angola. Han hadde besøkt Rodeziam, vandret i Kalahari-ørkenen og sett Madere-arkipelet, vannfallene i Victoria, og Marmariqa. Men Trøndelag var en helt ny verden for prinsen av Egypt. 

Brevet til Rinnleiret

William Chruicshank var 20 år da «Naz Perwer» ankret opp på Bogatangen. I et brev til sin bror Johan, som var dragon på Rinnleiret, beskrev han det fremmede besøket: Lørdag aften ankret det opp en stor, fin, tyrkisk lystyacht i Bogabukta, eller rettere sagt et dampskip, for det var mye større en Indherredsbåtene. Du kan tro den var fin. Det var en tyrkisk prins som reiste inkognito. Det var også med et par sultaner. Prinsen hadde et Harlem på 30 kvinder, men han hadde ikke med mere enn 8.

William var nok imponert over lystyachten, og skrev om det han hadde hørt og lest. Men det var også grunn til litt forvirring. Avisa Innherredsposten hadde skrevet at båten var tyrkisk, men det riktige var at båten tilhørte det egyptiske kongehus. Mannskapet, derimot, var fra Tyrkia og offiserene ombord var engelske.

Prins Yossef reiste heller ikke inkognito, men det var den arabiske verden som kom på besøk: Tjenerne gikk med slike små runde, tyrkiske bøtter på hodet. Nogen hadde sort og andre røde. Når de skulde servere noget så bar de det på sølvbret, og var så fin i en slags snipkjole, skriver William og bemerker at Redningsbåtene var av ek, og det var motor i nesten alle.

Harem under dekk?

Videre i brevet til sin bror skriver William at han kom ganske nærme båten da han rodde forbi på veg til Skåtangen med kjæresten og to yngre brødre. Han skriver også at det var mange som var ombord å så seg om, og de blev vist rundt av en engelsk officer, men damene var det ingen som så.

Hvorvidt prinsen reiste med noen av sine kvinner er ukjent. Det var iallfall, som William beskriver, ingen som så dem ombord. Ryktet om minst åtte vakre, eksotiske damer under dekk var uansett spennende å fortelle.

Det finnes ingen kjent informasjon om hva prins Yossef av Egypt foretok seg i Steinkjer. Han var kunstsamler og genuint interessert i andre kulturer. Det er godt mulig at prinsen besøkte Otto Schulz på Egge – som selv hadde en imponerende kunstsamling, men det kan også godt være at han ville i land for å prøve fiskestanga, som hadde inngraveringer, gullbelagt snelle og beslag. Den ble forøvrig oppbevart i et to meter langt etui trukket med fløyel.

Høykultur

Standarden ombord på «Naz Perwer» sto ellers i stil med prinsens fiskestang. Folk som var ombord mente at nordmennene måtte få 1000 år med blomstringstid før man kunne nærme seg en slik høykultur. Forliset kommer vi tilbake til, men selv etter noen måneder på havets bunn skinte de polerte vegger som speil, og hver eneste skuff i skap og kommoder var i brukbar orden.

Materialet i salongen og herskapskahyttene var av utsøkt mahogny, og i en slik kvalitet som vi ikke ser noe til på våre breddegrader. William Chruicshank nevner serviset i brevet til sin bror. Det blir også nevnt i bergningsrapporten senere: Det var en lang rekke serviser i sølv, alt merket med det egyptiske våpen. Servicer i en kvalitet ingen hadde sett maken til. Skjønt skuten hadde gjort kollbøtte på strandingsstedet, var alt dette uskadet, unntagen en kaffekopp hvor hanken var slått av.

Det var store fat og små fat, terriner og suppebakker – alt i sølv. Det var sigarkasser av gull og fingerringer av stor verdi, men sprit og annen brennevin var det lite av ombord.

Prins Yossef lettet anker og tørnet ut rundt Stornesøra to dager etter ankomst. Han skulle nordover, og allerede samme kveld la han til i Namsos. Her ble han ikke lenge før han satte kursen mot Røsaaen i Korgen før å fiske etter ørret. Her hadde han sagt til lokalbefolkningen at det ikke skulle bli så lenge til han besøkte Norge på nytt.

Så reiste prinsen hjem til Egypt igjen.

En ny prins på besøk

Om prins Yussef reiste tilbake til Norge er uvisst, men det som er sikkert er at «Naz Perwer» seks år senere besøkte Norge.

I 1929 var ikke Prins Yossef initiativtaker til turen, men prins Amr Ibrahim og hans gemalinne Ambra Brahim med tjenere, mannskap og offiserer. I tykk tåke og sterk strøm gikk båten på et skjær utenfor Hemneskjel utenfor Trondheim 19. juli.

Prinsen, prinsessen og alle de ande ombord hoppet halvnakne på sjøen – og kalde og forkomne fikk de hjelp av båter som kom raskt til havaristen. Alle omnbord berget livet, bortsett fra tømmermannen som ble med skipet til bunns.

Da havaristene ble satt på land av D/S Hitra, ventet et spetakkel. Alle ville se hvem som egentlig hadde vært ombord – ikke minst journalistene. Da Hitra la inn så man straks på fordekket en stor skare egyptere som var ennu lettere kledt enn deres hjemlige trakter tilsa. Noen hadde bare lyserøde flanellsunderbukser og en kappe. Andre hadde også strømper, men alle hadde de berget en ting: Sin hvite lue.

Så gjorde prinsen seg til kjenne midt blant mannskapet mannskapet. Han hadde også berget seg temmelig tynnkledd, men mannskapet hadde gitt ham sine klær som var merket «Naz Perwer» med store bokstaver. Slik smeltet prinsen til forveksling sammen med resten av gjengen på dekk.

Det ble likevel tydelig hvem som var sjefen da pressefolkene kom for nære da damene skulle gå i land. Prinsen nektet fotografene å ta bilder, og det gjorde han på en måte så ingen lenger i tvil hvem som var hverken prinsen eller prinsessen.

Noen måneder etter forliset ble «Naz Perwer» hevet og tauet inn til Trondheim. Her ble yacthen tømt for slam – og den enorme mengden med verdisakene sikret og lagt i et bankhvelv i påvente at det egyptiske kongehuset skulle kreve det tilbake.

Men Prinsen etterlyste bare en ting: Prinsessens forholdsvis alminnelige pudderdåse. Denne ble funnet etter grundige søk, og det visste seg at den var lagt bort som lite verdifull.

For prinsessen betydde den mer enn alt av gull og sølv ombord.