Jeg hadde egentlig ikke noe forhold til homofili før bestekompisen min, Morten, kom ut av skapet da vi gikk på videregående. Jeg syntes umiddelbart det var kult. Tenk å ha en "homsevenn"! I mitt miljø var det status.

Over tyve år senere fikk jeg vite hvor tøft det hadde vært for ham å vokse opp som homofil på Steinkjer. Jeg ante ingenting, for vi snakket aldri om det negative ved å være homofil - det var ikke et tema. Jeg fikk høste godene av de gøyale sidene ved å feste på homseklubber der det alltid var topp stemning og fullt på dansegulvene. Jeg ble kjent med de kjekke homsekompisene hans som alltid ville kline på fest og ga meg endeløst med oppmerksomhet. Der det var homser var det alltid topp stemning. For meg.

Da jeg så Prideparaden i Oslo for første gang i 2019 ble jeg helt overveldet og klarte ikke slutte å gråte. For der så man titusenvis av folk som tok til gatene bak vaiende regnbueflagg. Og ved første øyekast var det Macarena, drag og skrulling. Men flesteparten i toget gikk uten glitter og glam. Og jeg så at det kostet for flere av dem og det ble så sterkt. Når pressen rapporterer fra Pride, er det ikke Gunnar (72) fra Hvaler som blir portrettert, gående hånd i hånd med bestevenninna si, Randi (72), som kom ut av skapet samtidig som ham i en verden som ikke var klar for dem. Det er mer underholdende å trykke bilder av menn i bikini med fjærboa rundt halsen. De skal også vises - drag er også et viktig statement - men hverdagshistoriene forsvinner. Og derfor virker Pride så fremmed, voldsomt og rart.

Pride er Morten fra Steinkjer og toskene som plaget ham. Pride er dine holdninger til homofili - uansett om de er positive eller negative Pride er ikke bare skrullenes tog. Pride er alles tog og jeg går gjerne i et hvilket som helst Pridetog for å gå sammen med de som ofte står alene i et mørke av fordommer og som faktisk ER det mest utbredte skjellsordet som brukes i skolegårder i dag - homo.