Dampsaga kulturhus – et 37-årsminne

Historien om Dampsaga kulturhus startet en høstkveld i 1980.

Åpning: Åpning av Dampsaga kulturhus i Steinkjer i mai 1992. Skolekorpsene fra Egge, Steinkjer og Fagerheim sørget for feiende korpsmusikk som velkomst til de innbudte gjestene.Foto: Are Kvistad

BYGGEPLASS: Dette bildet fra 1991 viser Dampsaga kultursenter som begynner å ta form. Svein-Åge Skaar i Selmer Nord AS var prosjektleder.Foto: Joar Børstad

SJEF: Kulturhussjef Per Øyvind Øien så fram til den offisielle åpningen av Dampsaga kulturhus våren 1992.Foto: Are Kvistad

Nyheter

Søndag den 7. september 1980 var det fellesøving med kor og orkester, blant andre Steinkjer Mannssangforening, symfoniorkesteret og solister i Odd Fellow-bygget på Nordsileiret. Et trivelig lokale, men med en dempet romakustikk som hører lite til vår bruk. Så det gikk litt tungt, og ikke så uvant med det, for de fleste aktuelle bygg har andre formål. Nemlig til gymnastikk og idrett, møter, kino og foredrag. Et annet bygg var selvsagt kirkebyggene som ofte har god akustikk, men her er det andre ting å ta hensyn til.

På heimvegen etter øvelsen dukka det imidlertid et stort bygg i kveldslyset, Dampsaga – Steinkjers svar på Håkonshallen i Bergen? Eller Frimurerlosjen i Trondheim med sin verdensberømte akustikk? Og ikke nok med det. Ved siden av selve Dampsaga ligger Høvelen som kunne være velegnet til både kammerkonserter og intimteater. Men … på forslaget for reguleringsplanene for Nordsileiret er alle bygg, inklusive smia og den 23 meter høye teglsteinspipa kryssa ut for riving. Og dette forslaget sto på møteplanen for formannskapet torsdag i uka etterpå – den 18. september. Her var det derfor bare å kaste seg rundt.

Utsatte rivingsvedtaket

Byggene ble fotografert og målt opp på kryss og tvers, og ikke minst vertikalt. Noe som er viktig i forhold til akustikk. Professor Asbjørn Krokstad ved akustisk laboratorium ved NTH ble kontaktet, og kunne på bakgrunn av romvolum og materialer gi positive tilbakemeldinger. Her var det altså muligheter.

På grunnlag av dette fikk Nord-Trøndelag Orkesterkrets sammen med AV-sentralen laget en lekker pamflett som ble presentert for partilederne i Steinkjer med forslag om å utsette rivingsvedtaket. Og saken ble utsatt. Dette var 1. runde.

Byjubileet i 1982 kom som bestilt og ble et springbrett for bevaring og utvikling av Dampsaga. Et provisorisk konsertlokale ble rydda på sagloftet, og samtidig ble et museum for landbruksmaskiner etablert i underetasjen. En periode var det også litt rivaliserende diskusjoner om framtidig bruk av disse lokalene. Entusiasmen var stor med dugnader av mange slag, ikke minst jobb med å vaske vekk dueskitt i takverket. En vegg med hvite papplater vitnet om navn på de mange sponsorene og bidragsyterne. Publikum kunne også støtte prosjektet ved å «kjøpe» en stol av enkleste sort, men fullt ut brukbare, stabelbare og forskriftsmessige koblingsbare stoler.

Mange bidragsytere

Akustikken fungerte forbausende bra, selv med noe redusert romvolum, og flittige hender kunne by på både kaffe og mere til i pausene. Et podium av kortreist materialer fra Nordsileiret ble bygd opp, litt primitivt, men det fungerte bra. Selv om mannen som spilte fagott satt på en stol der bakbeina smatt ned i en sprekk, og det bars bakover! Men både spellemannen og instrumentet berget.

Podiet ble pynta på begge sider med en skog av selje i blomstring, noe som imidlertid var uheldig for hun som trakterte paukene. Hun var nemlig allergisk, men fullførte med glans. Også rundt byggene ble det rydda og pynta. Fra Brandsegga kom det god matjord, fra Vårtun-området kom det nette granplanter og fra Giplings hage på Nordsileiret fikk man bærbusker. Til sammen utgjorde dette en fin liten hage rundt Smia. Det gamle hjulet var det mange som ville ha, så dette ble boltet fast i to digre tømmerlomper foran gavlveggen. Men tømmer som ligger direkte på bakken varer ikke evig. Så når hjulet med populært til klatring og posering, ble det litt «ihåggasamt» etter hvert, og det var godt å se i 1992 at det kom på rett plass, og med et godt og solid betongfundament.

Oppmuntringskonsert

Klokka 19.30 den 31. mars i 1982 ble det arrangert en oppmuntringskonsert for kommunestyret i møtet i rådhuset. Her ble møtedeltakerne møtte med verdens lengste kor langs Ogndalsvegen, og med diverse korps i midten. Men dirigent Ivar Jønvik fikk et problem. De som sto i midten starta som han ville, men musikerne og sangerne som sto ved jernbanestasjonen og gammelheimen kom litt sent i gang. Til gjengjeld holdt de ut litt lenger!

I midten av juni 1982 var det storstilt åpning av det midlertidige konsertlokalet på det som fikk navnet Sagloftet, hele ni dager til ende. Det ble koblet til byjubileet og inneholdt 50 innslag fra hele kommunen, ja også fra Trondheim. Her var det teaterlag, korps, kor, orkestre, solister, spellemannslag, band og mange andre. «Galleriveggen» ble pynta med langstrakte og sirkelrunde sagblad og diverse rødmalte støpeformer fra lokale bidragsytere.

«Fløyta hans Fossli» åpnet showet, noe som var krevende å få til. Men en stor kompressor ble koplet til en traktor ga rette lyden, og et stort sagblad fungerte som gongong.

Lang tid

Det ble sagt at man måtte regne med mange års arbeid for å gjøre om Dampsaga til et fullverdig kulturhus, kanskje innpå 1990-tallet, noe vi syntes var svært lang tid. Men ventetida ble fylt med aktiviteter, både stort og smått, året rundt, og selve komforten ble også bedre etter hvert. Varme og ventilasjon kom fra Malm, og NTE supplerte med strålevarme under taket, samt lys og elektrisitet der det trengtes.

I startet hadde vi troen på at også NRK skulle bli nære naboer, men NSB jaga rikskanalen ut av byen og opp til Lø. Men nå er også dette historie. Forandringene skjer så fort at «ein vinn itj å snør tu båta». I dag får vi imidlertid NRK som nabo i Brygga, men med noe redusert funksjon. En periode var det også drevet lokalradio fra Dampsaga – Dampradioen. De hadde et lite studio i 2. etasje i Høvelen, med vindu mot kontrollrommet der Jørn Haudemann-Andersen styrte det hele med sikker hånd. Men likevel var det det spennende å «være på lufta».

Armada fra Bogen

Naustvolden (Bystranda) var like interessant den gang som nå. Det var til og med tanker om å sjøsette en armada fra Bogen med pauker og basuner, «Water Music» av Händel og med landgang på Naustvolden og deretter prosesjon til Dampsaga. Amatørmeteorolog Susegg på Sørsibakken som satt på mange års klimastatistikk kunne gi oss gode råd om gunstig tidspunkt for flo, pent vær og blank sjø.

Men det ble aldri noe av denne armadaen fra Bogen til Naustvolden. Enkelte lekte også med tanken om å samarbeide med de som drev med ballett for å få flere aktiviteter til Dampsaga, ja til og med dette miljøet i Oslo. Men denne 10-årsperioden med flisete sagloftsgulv var kanskje ikke aktuelt for tåspissballett. I dag er vi imidlertid sjølberga på ballett på høgt nivå, og kulturen blomstrer på Dampsaga.

Store forandringer

Det er nesten litt komisk å se på dette «smålåtne» prospektet som ble lagt fram for politikerne i september 1980, med inngang fra baksida og med en lydvoll mot veistøy. Det var nesten ingen vestibyle for publikum, men ganske flust med birom og en stor scene med orkestergrav. 12 år senere ble det inngang på «rette» sida, en åpne vid favn med Hilmar og Hjulet på hver sin side. Dette viser vei til en stor, luftig og lys foaje med tilnærming til to veteraner i Trana-tegl, Saga og Høvelen.

På den andre siden finner to andre naboer, nemlig biblioteket og de tre kinosalene. Foajeen er i seg selv svært godt egnet til flere funksjoner, ikke minst som en møteplass for publikum. Ja, og til og med mellom aktører, kulturskole og publikum. Både før og etter forestillingene. Og, nesten litt symbolsk, via åpningen mellom de to byggene der krafta fra dampmaskinen fant vegen til maskineriet i Høvelen. Vakkert illustrert med drivhjulet på veggen og mellomakslingen over podiet i Høvelen.

Snart har Dampsaga fungert som kulturhus like lenge som industribygg. Det skulle disponent Eleseus Ramberg ha visst, mannen som også drev fram Steinkjer Guttemusikk.