Scenemannen

Terje Watterud har sørget for gode opplevelser for utallige artister og konsertgjengere, og er alltid på jakt etter lyden som gir «godfølelsen».

Foto: Tore Vikan

Nyheter

To fullpakkede lastebiler med lydutstyr står klare utenfor lokalene til scenemann.no i Verksvegen på Nordsileiret. Denne gangen skal de på langtur. Etter en sommer med mange oppdrag i Steinkjer og omegn, settes kursen for hovedstaden og et oppdrag til sjøs.

– Det blir Kielferga i helga, sier Terje Watterud med et smil.

Denne uka har også bydd på oppdrag på Dampsaga, Fylkesmanngården og Bangsund, for å nevne noe, så det er ikke lavsesong selv om festivalsommeren er tilbakelagt.

– Vi er bare to fast ansatte, men vi har mange som hjelper oss når det er behov. Under Steinkjerfestivalen hadde scenemann.no ansvaret for lyd på alle konsertene, og da var vi drøyt 20 personer i sving, forteller sceneteknikeren, som vokste opp i Skogn.

Bygde egne høyttalere

Musikkinteressen fikk han med seg hjemmefra, fra en far som spilte i band, og drømmen var å bli DJ. Det ble med drømmen, men allerede som 15-åring drev Terje og en kompis og bygde sine egne høyttalere.

– Alle konfirmasjonspengene gikk med til det prosjektet, men lyden i høyttalerne var nok ikke all verden, sånn sett i ettertid, humrer han.

Som 18-åring flyttet han til Steinkjer for å begynne på kokkeskole, og tok etter hvert et lite benyttet fagbrev som kokk. Igjen ble det musikken og lyden som tok ham.

– Jeg fikk etter hvert en praksisplass på Ølvegata 16, og hadde også siviltjenesten min der. Jeg var med i et band som spilte på Ølvegata 16, og ettersom jeg var vokalist, fikk jeg tid til å gjøre meg kjent med miksebordet mens de andre drev og stemte instrumentene. Det var veldig spennende, forteller han.

Droppet Grand

Sommeren 1997 sto han ved et veiskille. Samtidig som det ble lyst ut ledig stilling på kjøkkenet på Grand, søkte Dampsaga kulturhus etter tekniker. Han søkte på begge, og fikk først tilslag hos Grand.

– Da ble jeg veldig i tvil. Jeg ville jo helst jobbe på Dampsaga, men jeg hadde ikke hørt noe fra kommunen ennå. Det endte med at jeg takket nei til jobben på Grand, og ventet. Etter en måneds tid kom det heldigvis beskjed fra kommunen om at jeg fikk jobben på Dampsaga.

Deretter fulgte flere år som tekniker på Steinkjers kulturelle storstue, parallelt med at han syslet med andre prosjekter – også de knyttet til lyd.

– Jeg fikk penger fra Ung tiltakslyst, og startet etter hvert opp et lydstudio der jeg drev med opptak. Men studiojobbingen ble for kjedelig – jeg ville være ute blant folk, der det skjer, sier han.

Dermed så etter hvert scenemann.no dagens lys, og selskapet har etablert seg som en av de fremste leverandørene av lyd og scenetekniske løsninger i Midt-Norge. I 2013 ble firmaet sågar nominert til NTNUs Musikknæringspris.

Livsstil

For Terje Watterud er ikke jobben bare en jobb, den er også en livsstil.

– Det blir mange lange dager, og jeg har med meg jobben hjem. Det er stadig telefoner på ettermiddags- og kveldstid, men det hører med. Jeg har jobbet med dette så lenge nå at det føles trygt, samtidig som det er utfordrende og spennende – det er en evig jakt på «godfølelsen» når alt sitter som det skal. Så lenge drivkraften er der, kan jeg ikke se for meg å holde på med noe annet. Jeg har også blitt flinkere til å ta vare på hørselen, slik at jeg kan holde på lenge, sier han.

Noen som også har holdt på lenge, er pønkbandet Scum de la Norvege, der Watterud er vokalist og bassist.

– Vi har jo en sang som heter «Ten years», men det begynner å bli noen flere år enn det. Vi har spilt inn låter til to nye plater, men vi får jo aldri tid til å gi dem ut. Den siste utgivelse var julepønk-plata vår, som vi ga ut i 2009. Den ble trykket opp i et begrenset antall, og de fleste ble gaver til venner og familie. Resten ble revet vekk, men da vi trykket opp flere året etter, var det ingen som ville kjøpe. Nyhetens interesse var nok borte, konstaterer han.

Selv definerer han seg mer som en rocker enn en pønker, og Scum har også beveget seg mer mot rocken. Et av favorittbandene er det svenske death-metalbandet Entombed, og det var derfor et høydepunkt da de spilte på Steinkjerfestivalen for noen år siden. Settlista fra den konserten har sin hedersplass på veggen inne på et av lagerrommene hos scenemann.no

– Entombed har vært med meg lenge, og musikken deres har farget låtene jeg skriver selv. Men du må ha vokst opp med det, for jeg tror ikke dagens unge ville skjønt mye av det hvis de hørte bandet nå, sier han.

Kjappfoting

Entombed sørger i likhet med Scum de la Norvege for raske riff, og Watterud var ikke så verst rask selv i ungdommen.

– Jeg var innom både ski og fotball, og så var jeg kjapp til å løpe. Det tror jeg er genetisk betinget, for bestemoren min var også en rask løper.

– Så Norge kan ha mistet en god mellomdistanseløper til musikken?

– Nja, jeg vet nå ikke det da ...

Nå for tiden begrenser idrettslige aktiviteter seg til regelmessig squash-spilling.

– Squash er helt herlig. Når jeg spiller squash, glemmer jeg alt annet og kobler ut hverdagen. Jeg håper virkelig det blir en sqaush-bane i Steinkjer igjen, sier han.

En annen side av Steinkjer

Yrkeslivet har imidlertid ikke bare handlet om lyd for Terje Watterud. Han var en periode feltarbeider i Steinkjer kommune, og der fikk han se en side av Steinkjer som de fleste av oss har liten befatning med.

– Jeg kom tett på rusmiljøet i Steinkjer i den perioden. Når man jobber med det, blir det til at man normaliserer det. Jeg så at det var mange bra folk som hadde kommet skjevt ut, det er trist.

Da utestedet Zara gjenoppsto i Kongensgata i 2008, var det med Watterud som daglig leder. Det bød også på et gjensyn med gamle kokkekunster.

– Plutselig en dag måtte jeg trå til på kjøkkenet. Det satt veldig langt inne, og jeg kjente at det var et riktig valg å velge bort kokkeyrket, konstaterer han.

Hans eget yrke har vært gjennom en rivende utvikling, og i dag er all lyden digital. Han har riktignok et gedigent analogt miksebord stående fortsatt, men det har ikke vært i bruk de siste årene.

– Dampsaga var tidlig ute med digitalt miksebord, så jeg lærte meg å jobbe med digital lyd før mange andre, noe som har kommet godt med.

Et evig tilbakevendende spørsmål i forbindelse med konserter, er hvor det er best lyd. Noen sverger til å stå nærmest mulig scenen, mens andre nyter musikken litt lenger bak i lokalet.

– Fra en fagmann, hvor bør man stå for å få den beste lydopplevelsen?

– Det skal jo ideelt sett være lik lyd overalt, men det er svært vanskelig å få til. Lydmannen er som regel plassert midt i lokalet, midt mellom fronthøyttalerne, så normalt vil den beste lyden være foran miksebordet, svarer Watterud, før han skynder seg å legge til:

– Folk må gjerne stille seg der, men de som er to meter høye må nesten sette seg eller huke seg ned, for lydmannen må jo se scenen også ...