|
|
 |
Strengehuldra
Hun spiller i kirker og på puber, i fjæresteiner og i konsertsaler. Hun er en folkemusiker uten musikalske grenser, og hun glemmer aldrig møte med Hilmar Alexsandersen.
Jan Erik Moe
Fredag 19.03.2010, 09:30
Endret: Fredag 26.03.2010, 09:24
|
|
Hun stryker buen lett over strengene og tryller fram en nordnorsk stemning som hun har lært av de gamle spellemennene fra Salten og Lofoten. En stemning som har sterke og stedbundne røtter. Men de gamle spellemennene anbefalte henne også å spille på sin egen måte.
Kanskje de øynet et eller annet helt spesielt bak de brune øynene på den lille jenta fra Bodø som kom til verden den 18. august i 1969, samme år som en ung og fremadstormende visesanger ved navn Halvdan Sivertsen jobbet som platesnurrer i et diskotek i kjelleretasjen på Nordlandsbanken midt i byen. På slutten av 1970-tallet spilte ungjenta ofte sammen med gammelkara, som Susanne Lundeng kalte dem, og lærte utrolig mye av både dem og miljøet rundt Bondeungdomslaget i Bodø.
– Men det er en ting du må huske, sier en av gamlingene. – Du må spelle på din egen måte, ikke som oss gamlingan, fortsetter han.
Susanne hørte på dem. Derfor ble hun en av Norges mest respekterte fiolinister, ikke bare innen folkemusikken, men også innen hennes egne og nyskapende formspråk som mikser folkemusikk med både jazz, rock og samtidsmusikk. I forrige uke besøkte Susanne Steinkjer med konsert i Gammellavin på Bjerkem.
Les mer i papirutgaven
|
|
|
