 |
 |
|
||
 | ||
|
|
|
Fredagspratren: Robert Øfsti
Slekta Sist det skjedde var i 1988. Det var før Regimentsboligen ble kunstgalleri, men kunstforeninga var aktiv og i fullt vigør under ledelse av den ikke helt ukjente Magnus Heide Westerberg. - Jeg husker den utstillinga godt. Da den åpnet satt jeg et par timer og ventet på at publikum skulle komme. Det var så godt som tomt i lokalet, men etter to timer kom den første. Det var mora mi. Hun syntes det var fine bilder. Så kom det en til. Det var journalisten og tegneren Olav Myhr. Han skulle skrive om utstillinga, men var ikke interessert i meg. Han ville helst snakke om bestefaren min, maleren Einar Øfsti, mimrer Robert Øfsti, som vokste opp på Nordsihaugen, i nabolaget til klassekameraten John Pål Inderberg. - Han har det jo blitt noe av, sier Robert, men snakker mer enn gjerne om bestefaren, han også. - Einar Øfsti var kunstmaler, og ikke noe annet. Faren min drev ikke med slikt, så det er vel fra farfar jeg har disse genene. Bestefar reiste til Paris og var en av de første moderne malerne med utdanning fra akademiet der. Han var maler på heltid. Om vintrene dro han enten til Paris eller Kristiania, der det ikke var så kaldt. Steinkjer Tåka ligger fuktig og klam over Steinkjer mens vi fredagsprater med kunstner Øfsti. Det er bare så vidt vi skimter sentrumsgårdene tjue meter unna. En særdeles dårlig dag for byvandring og guiding gjennom gjenreisningsarkitekturen. De siste åra har Robert Øfsti guidet både lokalbefolkning og tilreisende gjennom gatene i Steinkjer, og ut av sentrum, til boligstrøk og Egge, hvis det har stått på ønskelista. - Sigbjørn Hougen var en strålende Steinkjer-guide. Han snakket om folk. Om hvem som hadde bodd hvor – og hva de hadde gjort, opplevd og kanskje sagt. Jeg snakker mest om byens utforming. - Som du er veldig opptatt av – og begeistret for ? - Ja. Da jeg forlot Steinkjer for å utdanne meg mente jeg som mange unge som gjør det samme i dag at byen var grå og trist og uten sjel. Etter hvert har jeg innsett at den er en arkitektonisk perle på mange måter. Jeg forsøker å formidle dette ved å fortelle om arkitektene Sverre Pedersen og Sverre Olsen og deres tanker for den moderne byen Steinkjer. Bare tenk på gatene, med fondmotivene i endene. Ogndalsveien med kapellet og jernbanestasjonen. Kongensgata med brannstasjonen. Svein Jarlsgate med Regimentsboligen. Alt er nøye gjennomtenkt – og gjennomført. Steinkjer har en barokk byplan med fondmotiv og utsiktsakser som preger hele sentrum. Trondheim har det samme. Derfor er det morsomt å snakke med folk om dette, å trekke fra sceneteppet og se at folk får aha-opplevelser. Mange trenger hjelp for å se dette, og når du har jobbet mye med nettopp dette og har tilegnet deg kunnskap, er det morsomt å formilde dette videre. Det handler om byens ansikt. Stadig flere oppdager byens ansikt, og jeg tror dette også bidrar til den nye optimismen i Steinkjer. Flere og flere blir klar over byens kvaliteter. Og nå har vi fått en fin kobling mellom omstilling og nyetableringer, prosjektet Attraktive tettsteder og byjubileet i 2007. Maleriene - Men byens ansikt er i stadig endring, ikke minst på grunn av den nye E6 ? - Det er riktig, men her er det også gjort mye bra. Trebrua over Figga er veldig flott. Lyssettinga i Egge-tunnelen og kunsten i rundkjøringene er fine markeringer, sier Robert Øfsti, som ikke stiller ut Steinkjer-motiver i Regimentsboligen. - Skal vi snakke om bildene? Spør han, og svarer i nesten samme åndedrag at maleriene er flater og linjer. Det er mye liv her, og jeg har arbeidet mye med forholdet mellom de ulike elementene. Det skal stemme skjønner du, sier han forklarende, og legger til at det er nettopp her amatørmalerne har mest å hente, å lære seg å beherske teknikken. - I bunnen av disse maleriene ligger akryl. Jeg har sølt mye og latt malinga renne. Så har jeg lagt oljemalinga oppå. Fått fram gløden, dybden og fylden. Robert Øfsti snakker om maleriene som en vinkjenner om vin. - Bildene skal ha stor underholdningsverdi også. Hvis noen lar seg lokke til å kjøpe må de få mye å se på, smiler Øfsti, og forteller at han er påvirket av Roar Wold. - Det er nok en del 70-tallsmodernisme her. Folk vil kanskje si at de har sett dette før, men absolutt ikke fra min hånd. For meg er dette helt nytt. Roar Wold og Lars Tiller var lærerne mine – og har betydd mye for for meg. Men den første læreren var kunstmaleren Fred Johnsen Aarvik, på Realskolen i Steinkjer. Jeg har holdt på med tegning og maling siden den gang på Realskolen. Jeg liker dette best av alt. Noen ser nok på meg som en utadvendt person, som liker å snakke, men egentlig er det like mye meg å pusle med maling, pensler, flater og farger. Jeg liker den langsomme prosessen. Jeg holder på litt hver dag, på loftet. Av og til er jeg der bare for å kose meg med å vaske penslene, sier Robert Øfsti, som også er en skrivende person. Som å hoppe - Jeg skriver litt også, men da kan jeg ta lange pauser, og fortsette der jeg satte punktum. Det er noe helt annet med malinga. Du må holde på litt hele tida. - Men du har ingen stor produksjon ? - Nei, absolutt ikke. Jeg kjøper seks lerret i året på den midtnordiske kunstfestivalen. Han jeg handler med flirer litt når jeg kommer, for han vet jeg skal ha seks lerret. Ikke fem eller sju. Han synes jeg handler for lite og maler for lite. - Men du driver også med akvareller ? - Akvarellmaling er morsomt det også, til sitt bruk. Jeg maler akvareller når jeg reiser. Det er som å hoppe på ski. Du må treffe kanten, og lande akkurat der du skal lande, uten å strekke seg lengre enn selve hoppet bærer deg. Det er enkelt å overarbeide en akvarell. Da tar du livet av den ganske fort. - Har du hoppet mye ? - Jeg har aldri hoppet. Farger og fotball Robert Øfsti forteller at han maler etter intuisjon og forklarer i detalj hva dette går ut på. Han holder en liten forelesning om intuisjon kontra teoretiske overveininger. - Jeg kan mye om fargeteorier, og har jobbet mye med det, jeg har til og med undervist i fargeteorier, men når jeg maler bruker jeg det ikke bevisst. Da går det på intuisjon, og for meg er intuisjon ikke noe annet enn erfaring. Medfødt intuisjon eksisterer ikke, etter min mening. Det handler om hva du har erfart og samlet opp i årenes løp, forklarer han. En gang i tida var Robert Øfsti med og spilte åttendedivisjonslaget Tiller opp i divisjonene. Han bodde i Trondheim og skulle lage en oppgave om bilder i fotballen. Det ble boka ”Fotballbilder. Analyse av en bildestraum”. Da var det helt greit å være deltagende observatør på fotballaget på Tiller. Han var ståback, sier han selv. Egentlig la han opp som fotballspiller i 15-årsalderen, men gjorde altså comeback 18 år senere. Det ble mer observasjon enn spill. - De andre var gode, og laget tok heisen opp i divisjonene, ler Øfsti. Fra min side ble det ei bok.
|
|
|
