Lørdag, 25.10.2014

  STARTSIDEN
  UKENS LEDER
  NYHETSARKIV
  ABONNEMENT
  ANNONSER
  OM OSS
  KONTAKT OSS
  LINKER
  WEBKAMERA
  VÆR
SØK I AVISA
Søk i arkivet


KJØP AVISA

Kjøp eAvis
Kjøp pdfAvis
GRATIS småannonser 5

7

8

9

10

Lukten av kamfer


Torsdag fylte han 80 år. Han bor ved Skjeftejordet bofellesskap og trives svært godt. Hukommelsen er ikke som før, men det fotballinteresserte publikum vil alltid huske Gunnar Dybwad som en av de store innen norsk fotball.

Jan Erik Moe

Fredag 22.08.2008, 08:44

Det er på Sykehuset Levanger på formiddagen søndag den 21. august i 1928. Jordmoren og legen jobber febrilsk med å få liv i en nyfødt baby. De kunne nesten ikke registrere livsgnist i den nyankomne verdensborgeren. Ville de miste ham? Presten blir tilkalt. De ville døpe guttungen der og da i tilfelle det verste skulle skje. Pappa Håkon blir oppringt fra sykehuset. Han befinner seg på Namsos i egenskap av støttespiller for Steinkjer Idretts & Fotballklubb – SI&FK.
– Hva skal gutten hete, spør presten. Håkon blir satt inn i situasjonen. Det var et drama som utspant seg denne formiddagen på sensommeren. Håkon tenkte seg om. – Det e det såmmå ka dåkk døpe'n, men fer aill del ikke Sverre, sa Håkon.
Fotballklubben Sverre fra Levanger var SI&FKs arvefiende på den grønne matten. Så ble det Gunnar i stedet. At den svake babyen senere skulle bli en av landets beste fotballspiller gjennom tidene, var det ingen som ville ha trodd, der og da. Men Gunnar Dybwad ble den første landslagsspilleren fra Nord-Trøndelag, og den første fra en klubb nord for Trondheim.

Kaffetrakteren putrer fra kjøkkenkroken i leiligheten i Skjeftejordet bofellesskap. Harald Brevik skjærer opp en tekake. Harald er en av mange som ofte besøker Gunnar i sin leilighet.
– Skal vi se SFK mot Strindheim i morgen kveld, spør Harald.
– Ja kanskje det, men du må ringe først. Vi må se formen litt an, sier Gunnar, mens han ruller en Petterøes.
– Jeg trives godt her oppe, og de steller godt med oss, forteller Gunnar. Mannen som satte Nord-Trøndelag på fotballkartet er blitt tynn, og husken er ikke så god som den var. Årstall og navn er han usikker på, men humøret er det ingen ting i veien med.
– Du skjønne det, i morges sprang jeg tur/retur Kittilmyra. Men det var vel lenge før dere sto opp, sier han og ler.
På veggen henger minner fra en lang fotballkarriere. På sin 50-årsdag i 1978 fikk han en lommelerke med inngraveringer på fra fotballklubben. En slik gave hadde nok ikke en idrettsklubb gitt i dag. Tidene forandrer seg. På kampprogrammene for SI&FK på 1950-tallet var det reklame for South State sigaretter.
– Ja, det var tider.

Gunnar fikk sin oppvekst i Påssåbyn på 1930-tallet. Pappa Håkon jobbet hos blikkenslager Ovesen, og mamma Amanda styrte heimen. Søskenflokken på tre fikk en god barndom. De gikk aldri sultne fra bordet, og klærne var det aldri noe i veien med.
– Hver lørdags ettermiddag fikk vi en halv plate sjokolade og en halv appelsin til barnetimen i radioen. Og det gledet vi oss til hele uken, forteller Gunnar i boken "Heia Steinkjer" i 1984.
Pappa Håkon spilte for SI&FK, og Gunnar ble dermed flasket opp på fotball. Den 21. april 1940 måtte familien rømme vekk fra de tyske brannbombene som så mange andre steinkjerbygg. Bøndene i Ogndal tok vel imot byfolket, og mange gode relasjoner oppsto. Deretter ble det tilhold i brakker mellom "gammelgymnaset" og Sannan. Med vegger av plank uten isolasjon var det nok vanskelig og trives, og det ble heller en slags eksistens som var både trist og ydmykende for den unge gutten. Han mistet lysten på skolegangen, og ville heller ut i arbeidslivet i stedet for å satse på en utdannelse. Etter krigen fikk Gunnar plass på SI&FKs A-lag, og dermed fikk han også utlevert "Juliosko", fotballstøvler som var produsert på Bangsund. Med stålinnlegg i tåhetten! En spiller fra Sunnan/Stodkameratene skulle få nærmere bekjentskap med Gunnars fotballsko med stålinnlegg. Skoen endte nemlig i munnen på en av motstanderne, og spyttende av løstenner ville stodbyggen "ta" Gunnar. Men han ble heldigvis innhentet av både egne og Gunnars lagkamerater som fikk roet ham ned.

Les mer i avisa


2
3
4